Avkastningsillusjonen – Del 2: Hvor ble det av avkastningen?

Avkastningen mange tror de oppnår i aksjer og eiendom er i stor grad en illusjon skapt av pengetrykking. Samtidig krever staten skatt på «gevinster» som bare gjenspeiler svekket kjøpekraft.

I del 1 lærte vi at gull var penger under Den skandinaviske myntunion fra 1875 til 1914. Ti- og tyvekroninger i gull sirkulerte som betalingsmiddel og kunne brukes fritt med lik kurs i de nordiske landene. Perioden var kjennetegnet av sterk økning i velstand og handel. 

Vi leste også at gullstandarden ble opphevet i 1914 av den grunn at statene ville bruke mer penger enn de hadde. Siden 1914 har gullprisen i norske kroner steget 445-gangeren. Men gull er likt som det var for over 100 år siden. Kjøpekraften til papirpengene blir redusert fordi pengemengden øker. Siden 1914 har fallet i kjøpekraft for NOK tilsvart det motsatte av oppgangen i gullprisen, altså et verdifall på 99,8%. 

I denne artikkelen skal vi se hvordan økningen i pengemengden tilsynelatende skaper avkastning på en rekke aktiva. Avkastningen er imidlertid kun nominell, ikke reell. 

Hvor ble det av avkastningen?

Over ser vi et chart som sammenligner gullprisen med S&P 500 siden 1996 – altså hele tiden jeg har vært i finansbransjen. Vi ser at utviklingen ved å sitte i en aksjeindeks bestående av verdens 500 ledende selskaper, og det å bare sitte med kisten full av gull i skrivende stund er lik. Kan det være så ille? Har ikke aksjeverdiene steget, kun bevart kjøpekraften? Ja, og nei.  

Sammenligningen er ikke helt rettferdig. S&P 500 er en såkalt «prisindeks», hvilket betyr at utbytte ikke er inkludert. Dette gjelder for øvrig også ETF’er (børshandlede fond) på denne. I USA betaler indeksfond normalt utbytte, og det trekkes (med få unntak) skatt av dette. Det er så opp til investoren selv å re-investere eller ikke. Det finnes en såkalt «total return»-variant av S&P 500, og denne varianten av indeksen har på papiret gjort det 1,7 ganger bedre i sum over de nær 30 årene vi her ser på. Men vanlige investorer kan ikke re-investere utbyttet uten skatt først, så det er i praksis ikke mulig å oppnå den samme rentes-rente effekten som gjør at «total return»-indeksen stikker ifra.