En gullmynt fra 1913 og en graf over S&P 500 fikk Karl Oscar Strøm til å stille et ubehagelig spørsmål: Har aksjer egentlig gitt reell avkastning – eller kunne investorer like gjerne ha ruget på gullet som dragen Smaug i Hobbiten? Når kronen har mistet 99,8 prosent av sin verdi mot gull på hundre år, avsløres mye av verdistigningen vi tror vi har sett som illusjon. I første del av en artikkelserie på tre dykker Strøm ned i hvordan han – og vi – har blitt holdt for narr.
I år tilbragte jeg sommerkvelder i Femundsmarka med å lese «Fraudcoin» av Rune Østgård. Boken tar for seg 1000 år med inflasjon som politikk, fra Harald Hardrådes triks med å redusere sølvinnholdet i myntene til dagens papirbaserte – også kalt fiatbaserte – pengesystem.
Med interesse for historie siden barndommen, et siviløkonomstudium og nær 30 år i finansbransjen var mye av innholdet kjent fra før. Informasjonen lå der som puslespillbrikker på et bord. Boken satte sammen et bilde som begynte å se bekymringsverdig ut.
For jeg hadde et par brikker selv.
Gullmynten fra 1913
Den ene var en gullmynt jeg fikk av mine foreldre for mange år siden. En dansk 10-kroning fra 1913. Vi kommer tilbake til den nedenfor.
Den andre var et kursdiagram som viste at fra jeg startet i finansbransjen i 1996 hadde avkastningen ved å sitte i den amerikanske S&P 500-indeksen, og prisutviklingen på en unse gull vært omtrent lik. Gull gir jo som kjent ingen avkastning, så betydde dette at aksjer heller ikke hadde gitt noen avkastning – målt i gull?
Denne grafen gav meg nesten en identitetskrise. Jeg hadde jobbet med aksjer hele arbeidslivet, og hadde nærmest sett det som et kall å informere folk om fordelene ved å investere i produktiv virksomhet gjennom å eie aksjer.
Smaugs forbannelse
Var dette feil? Kunne man like gjerne bare ligget stille på gullet som dragen Smaug i J.R.R. Tolkiens Hobbiten?
Vi kommer tilbake til S&P 500 og aksjeavkastning i artikkel 2 i denne serien. Først måtte jeg dykke dypere inn i temaet omkring gull som penger.
Neste skritt var derfor å begynne å grave i materien, og sette opp regnestykker. I dette tilfellet er vi heldige gjennom både å ha tilgang til mye historisk litteratur, og en fast enhet å måle prisutvikling mot: Gull.
Gullmynten fra 1913 er selvsagt lik som den var da den ble laget. Uforanderlighet er et av det gule metallets attraktive egenskaper. Lenge hadde jeg trodd tikroningen var en slags minnemynt. Østgårds bok og et dykk i Norges Banks historie viste at så ikke var tilfelle. I 1875 gikk de Norge sammen Sverige og Danmark bort fra varianter av sølvdaler (tilnærmet lik dollar), og etablerte en gull-basert skandinavisk myntunion.
Myntunionen varte frem til første verdenskrig i 1914, og perioden var kjennetegnet med sterk vekst i økonomi og handel. Både den norske, svenske og danske sentralbanken produserte 10- og 20-kroner i gull, og disse var i sirkulasjon som vanlig betalingsmiddel på tvers av landegrensene. Gull var penger.
Hvorfor gullstandarden brast
Hvorfor ble gullstandarden opphevet?
Kort fortalt fordi statene ville bruke mer penger enn de hadde. Temaet er fyldig beskrevet i historiske kilder, også i Norges Banks egne publikasjoner.
Etter mye turbulens i pengepolitikken i tiårene etter 1914, ble det fra 1946 på nytt etablert en semi-gullstandard under det såkalte «Bretton Woods»-systemet – denne gang ledet av USA. Ordningen innebar at kronen og andre vestlige valutaer ble bundet med fast kurs til amerikanske dollar. Dollaren var igjen vekselbar til gull, men kun for sentralbanker. Systemet varte frem til president Nixon «midlertidig» oppløste det i 1971.
Hvorfor? Jo, igjen fordi USA ville bruke mer penger enn de hadde. Frankrike hadde endog sendt noen krigsskip til New York for å veksle dollar og hente gull. Det var ikke populært hos Federal Reserve.
Etter 1971 har vi hatt et rent fiat pengesystem, uten noen forankring i verdifulle metaller. Kun basert på Statens diktat. Dette systemet påstås å være basert på tillit til myndighetene. En tillit som i så fall er vanskelig å forstå i og med at systemet oppsto fordi USA misligholdte sine forpliktelser i Bretton Woods-avtalen.
Faktum er at systemet i stor grad er basert på tvang, da landenes valuta er pålagt betalingsmiddel innenfor nasjonens grenser, og da skatt kreves innbetalt i statens valuta. Befolkningen i hele verden har under dagens gjeldende pengesystemet blitt vant til inflasjon i form av prisstigning. Dette har nå pågått så lenge at de fleste ser på det nærmest som en naturlov.
Men er det egentlig slik? Hvordan blir bildet om man måler kjøpekraften i noe som er uendret: Gull?
Gull og Norske kroner
Min 10-kroning fra 1913 var verdt 4 450 kroner i gullverdi ved starten av september 2025. Den tilsynelatende prisoppgangen på 445 ganger er i realiteten et fall i papirverdien på krona på 99,8 prosent. Dette kan igjen splittes i prisøkningen på gull målt i USD og utviklingen på valutakursen USDNOK. Begge deler er interessante.
Under gullstandarden kostet gull fast USD 20,67 per unse, under Bretton Woods 35 USD, og i dag USD 3.394 (opp til 3.755 innen denne artikkelen gikk i trykken). Dette er en 164 gangers økning. Vekslingskurs USDNOK var i 1900 fast på 3,73. I skrivende stund er den 10,10, hvilket innebærer en 2,7 x svekkelse.
Noen av endringene har skjedd stegvis. Ved tilslutning til Bretton Woods i 1946 ble kronen fastsatt til 4,96 mot USD, cirka en fjerdedel svakere enn under gullstandarden. I 1949 ble krona ytterligere devaluert til 7,14, og der ble den liggende helt til det ovennevnte systemets kollaps i 1971. Nå flyter krona fritt, og Norges Bank solgte gullbeholdningen sin i 2004 – for en tiendedel av hva den er verdt i dag.
God langsiktig verdimåler
Mitt regneeksempel på gull fra 1900 er helt nøyaktig, fordi gull faktisk var penger den gangen. 10 kroner var 10 gullkroner. Gull er derfor et glimrende mål for utvikling i verdi og pris over tid. Her er noen eksempler:
Mat og klær
Et uttrykk blant gull-fans er at en unse gull kunne gi en mann et komplett antrekk og et komplett måltid i mer enn 100 år. Dette viser seg å stemme ganske bra. Tenk deg at du ved starten av 1900-tallet gikk inn på den fine klesforretningen Ferner Jacobsen i Oslo (åpnet riktignok i 1916). Der kjøpte du deg dress, skjorte, slips, sko, undertøy, hatt og frakk av normal kvalitet.
Deretter gikk du over gaten og inn på Theatercafeen for å spise en treretters med passende vin, sigar og avec. Dette ville kostet deg en unse gull ved starten av forrige århundre, hvor 9/10 gikk til antrekket og 1/10 til måltidet. Det samme er tilfelle også i dag. Vi ser altså at kvalitetsmat og kvalitetsklær faktisk ikke har endret seg vesentlig i gullverdi.
Lønninger i gull
Noen yrker har vært like over tid, med få effektivitetsforbedringer. Ett slikt er Høyesterettsdommer. De tjente rundt 11.000 i året rundt 1900 og 2.250.000 nå. En oppgang på tilsynelatende pene 203 ganger. Men målt i gull har lønnen blitt halvert. En dårlig deal.
For lærere var det på tidlig 1900-tall stort sprik mellom by og bygd, og mellom mann og kvinne. I dag er lønnen i praksis lik. Et snitt av lærerlønnene lå på ca. 1.525 under gullstandarden, mens de i dag ligger rundt 650.000. Dette er en økning på 426 x, hvilket betyr at gjennomsnittlig lærerlønn har hatt en ganske stabil opprettholdelse av kjøpekraft målt mot gull. Kvinnelige lærere på landet har hatt en bedring på 50%, mens mannlige lærere i byene har hatt en 42% lønnsnedgang basert på den samme målestokken.
Eiendom i gull
Her er det store sprik, men la oss begynne med å se på små leiligheter på Frogner. Snittpris for en representativ 2-roms på 50-70 m2 lå på 6000 ved inngangen til 1900-tallet. Nå er tilsvarende snitt ca. 7.500.000. Dette er en 1250-gangers oppgang, eller 2,8 ganger mer målt i gull. Det er likevel verdt å merke seg at strøm og kaldt vann var vanlig fra 1900, men ikke bad/toalett og annen oppvarming enn ved. En standardheving er således bakt inn i prisoppgangen. Man kan dog fastslå at sentralt plassert eiendom har hatt en reell verdiøkning.
La oss ta et annet eiendoms-eksempel som er nærmere i tid. Jeg kjøpte min første leilighet på St. Hanshaugen i Oslo som nyutdannet siviløkonom på slutten av 90-tallet. Jeg betalte 13.000 kroner pr. kvadratmeter for en 68 m2 toroms leilighet. I dag ligger snittprisen på disse på ca. 115.000 per m2. Det er +785 % prisoppgang på i underkant av 30 år, eller 8,6x original pris.
Leilighetene er de samme. Det har ikke blitt bedre kollektivtilbud, man er ikke nærmere sentrum, og det har ikke blitt lettere å parkere. Er nær 9x prisoppgang mye? Vel, vi må måle det mot noe. Offisiell KPI peker på en prisoppgang på 85% i perioden. Boligprisen har altså steget langt mer enn dette.
Fra 3 til 13 ganger inntekt
Hva med pengemengdeveksten? Vel, pengemengdeveksten oppgis å være cirka +497 % siden 1996. Prisen på leiligheten har dermed gått opp i overkant av en halv gang mer enn pengemengdeveksten. Om vi for moro skyld måler mot prisen i gull har den dog blitt billigere, da gull i NOK har gått ca. 1300 % siden 1996.
Mest relevant for levestandard er det dog å måle mot gjennomsnittlig begynnerlønn for ferdigutdannede siviløkonomer i noenlunde sammenlignbare bransjer (finans/bank/consulting/revisjon). Her fins det gode tall tilgjengelig og jeg bommer ikke mye om jeg sier begynnerlønn var 300.000 i 1996 og er 600.000 nå. En dobling i lønn, men skatteprosenten har samtidig økt 1-2 % mens merverdiavgiften har gått opp fra 23 til 25 %.
I sum ser vi at leiligheten har gått fra å koste tre ganger brutto siv.øk begynnerlønn til å koste 13 ganger. Det er mye. Litt mer enn fire ganger så dyrt som i 1996 målt i brutto lønn. Renten har falt med en tredjedel siden 1996, men likevel. Resultatet av prisoppgangen er at færre kan kjøpe slike leiligheter, og levestandarden til de unge blir redusert.
Fortsettelse følger
Men dette er bare begynnelsen. I de neste to artiklene skal vi se at mye av det vi oppfatter som verdistigning kun er nominell og ikke reell. Likevel må man betale skatt på denne tilsynelatende avkastningen.
Karl Oscar Strøm driver konsulentselskap med fokus på investorkommunikasjon og kapitalprosesser. Har vært i finansbransjen siden 1996, med erfaring som spenner seg fra megling, forretningsutvikling og kommunikasjon til forvaltning av hedgefond. Forfatter av boken Paleo Trading: How to trade like a Hunter-Gatherer.
Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens egne meninger, og reflekterer ikke nødvendigvis Investornytts syn.
