Når det spretter fett fra pannen mens du steker bacon, har det med pengepolitikken å gjøre. Gro hadde rett i at alt henger sammen med alt. Men hun tok feil om omfordelingseffektene av inflasjon, skriver Rune Østgård.
Rentekuttet fra Norges Bank kom raskt etter at Støre lovet det i valgkampen. Konsekvensene av det minner om noe som Gro Harlem Brundtland sa gjentatte ganger etter at hun tiltrådte som statsminister i 1981: «Inflasjon er en tilfeldig og brutal måte å omfordele inntekt på, fra de svake til de sterke.»
Konsumprisindeksen er på papiret verdens viktigste tall. Nesten alle sentralbanker har et inflasjonsmål, ved at de justerer styringsrenten med et mål om at veksten i konsumprisindeksen (KPI) skal være på 2 prosent.
Styringsrenten er på papiret verdens nest viktigste tall, fordi den bestemmer prisen på penger og pengemengdeveksten.
Jesajas advarsel
Det er en myte at pengepolitikken, det jeg kaller inflasjonspolitikken, skal tjene folket. Inflasjon har alltid vært det mest effektive politiske verktøyet for å sentralisere makt og rikdom. I Norge startet det for snart 1000 år siden.
Allerede i det åttende århundre f.Kr. ropte Profeten Jesaja ut på torget i Jerusalem: «Sølvet deres har blitt slagg, og dere har blandet vann i vinen deres!» (Jesaja 1:22)
Pengenes kjøpekraft var redusert, enten fordi herskerne selv blandet billig metall i sølvet, eller fordi de lot seg bestikke og unnlot å gripe inn når andre gjorde det. Da vinselgernes kostnader steg som følge av pengemengdeveksten det førte til, vannet de ut vinen i stedet for å ta sjansen på å miste kunder til konkurrentene ved å sette opp prisene.
Høres dette kjent ut? Blir du kanskje, i likhet med meg, forbannet når det spretter fett på deg fra pannen hver gang du forsøker å steke bacon fylt med vann? Dette er altså ikke et nytt problem.
Rentekutt på tross av høy inflasjon?
Men la oss gå tilbake til KPI og styringsrenten:
SSB beregnet nå at KPI steg med 3,5 % fra august i 2024 til august i 2025. Dette er nesten dobbelt så høyt som inflasjonsmålet til Norges Bank. På tross av at KPI kom inn så høyt, satte sentralbanken ned styringsrenten med et kvart prosentpoeng til 4 %. Ida Wolden Bache begrunnelse gidder jeg ikke bruke av din tid på å kommentere.
Når bankene snart følger opp med å sette ned utlånsrentene, vil kundene etterspørre mer lån. Da vokser pengemengden igjen. Men, hva skjer med prisene når pengemengden vokser?
Hvis ikke mengden av varer og tjenester også vokser, vil prisstigningen fortsette å være høy, sannsynligvis høyere enn inflasjonsmålet. Og hvorfor skulle mengden av varer og tjenester egentlig vokse?
Produktivitetsutviklingen i Norge er jo like svak som den realøkonomiske utviklingen(!) Jeg blir ikke overrasket om prisene begynner å stige enda raskere.
KPI – en kurv full av triks
Siden KPI er verdens viktigste tall, tror kanskje folk at det å bestemme KPI må være en slags vitenskap, noe bare de aller beste økonomene og statistikerne får stelle med. Sannheten er at fastsetting av KPI knapt kan kalles et fag. Det er mer presist å kalle det kunst.
La oss begynne med det grunnleggende. KPI er en indeks som SSB bruker for å måle utviklingen på konsumprisene. Indeksen fastsettes med at man bruker en «kurv» som består av forbruksvarer og forbrukstjenester.
Hver januar presenterer SSB nytt innhold i kurven. De endrer hvor mange brød, klær, biler, mobilabonnement, togreiser osv. som skal være oppi den. Hvis folk spiser mindre rent kjøtt, typisk fordi det har blitt for dyrt for oss, reduserer for eksempel SSB mengden rent kjøtt i kurven.
Så legger de til litt prosessert mat, som kjøttdeig, fordi vi kjøper mer av det i stedet. Dermed er det priser på ulike ting som sammenlignes fra år til år.
Boligprisene som forsvant ut av statistikken
SSBs lek med boligkostnadene er spesielt iøynefallende. Siviløkonom Gregard Mikkelborg har skrevet artikkelen Nordmenn flest har det kjipere enn før, og i det følgende låner jeg litt av det han har gravd frem. Byrået bruker ikke boligprisene direkte som input til KPI. I stedet bruker de en såkalt «leieprisekvivalent», som i alle fall delvis korrelerer med boligprisutviklingen. Men la oss bare kalle det «boligkostnader», for enkelthets skyld.
I 1979 utgjorde boligkostnader 4,2 % av KPI. Deretter økte de andelen hvert år, til den utgjorde 12,8 % i 1993. Merk at i perioden 1987–1992 falt boligprisene med gjennomsnittlig 42,6 % (inflasjonsjustert). Mens boligprisene sank kraftig, økte altså SSB vektingen av boligprisene i KPI.
Fra 1993 begynte boligprisene å stige. Hva gjorde SSB da? I løpet av få år reduserte byrået boligkostnadenes andel av KPI til 5,7 %.
Men det stanser ikke der. Fra 1979 til 2023 økte boligkostnadene i KPI med gjennomsnittlig 3,8 % per år, mens faktiske boligpriser gikk opp 7,2 % per år. Samlet økte boligkostnadene i KPI med 426 %, mens boligprisene steg 2 158 %. Boligprisene steg altså fem ganger mer enn boligkostnadene i KPI.
Tallene juger – du blir fattigere
Hvilke konsekvenser har SSBs ombytting av innholdet i kurven for KPI? Det direkte resultatet er at KPI presenterer en vesentlig lavere og jevnere prisutvikling enn det som representerer vårt reelle tap av kjøpekraft. KPI villeder oss, og det er nettopp derfor den også er et så nyttig verktøy for politikerne. Reell endring i konsumpriser ligger over tid antageligvis litt under pengemengdeveksten, som over tid ligger på gjennomsnittlig 7-9% per år.
En annen virkning er at KPI blir ubrukelig som mål for pengepolitikken. Norges Bank er nok klar over dette. Derfor lever pengepolitikken sitt eget liv, slik vi ser nå, når sentralbanken setter ned styringsrenta, selv om inflasjonen er nesten dobbelt så høy som inflasjonsmålet.
Problemet er ikke primært at dette fører til at jeg får masse fett på genseren hver gang jeg steker bacon. Det verste er at lønnsmottakerne blir de store taperne. Fagforeningsmedlemmene aksepterer oppgjør som i realiteten innebærer tap av kjøpekraft, fordi de forledes til å tro at de får mer enn prisstigningen, mens realiteten er det motsatte.
Trygdemottakerne og pensjonistene rammes på samme måte. Utleiere bør også reflektere over hva som skjer med fortjenesten sin når de bare justerer leien med KPI. Listen over de som taper på inflasjon er lang.
Gro tok feil: Omfordelingen er ikke tilfeldig
Gro hadde rett i at inflasjon er en «brutal måte å omfordele inntekt» på. Men påstanden hennes om at omfordelingen skjer på en «tilfeldig» måte er fullstendig feil. Det er først og fremst mannen i gata som bærer kostnaden, og det har vært målet med pengepolitikk så lenge den har eksistert.
Enten visste ikke Gro hvordan pengesystemet fungerer. Eller så forsto hun det, men var uærlig. Jeg skulle ha likt å høre hva Jesaja mente om den saken.
Norges Bank ga Støre rentenedgangen han lovet velgerne. Men pengesystemet vårt er korrupt fra A til Å, og nå sender de regningen videre til deg og meg i form av ytterligere prisstigning.
Rune Østgård er advokat og ekspert på pengehistorie og Bitcoin. Han er forfatter av bøkene Arrow of Truth – En unik bok om Bitcoin og bestselgeren Fraudcoin – 1000 år med inflasjon som politikk.
Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens egne meninger, og reflekterer ikke nødvendigvis Investornytts syn.
