Trump vant. EU kapitulerte. Og hele det norske ekspertkorpset står igjen med buksene nede. Handelsavtalen med USA er ikke bare et diplomatisk mageplask – det er et sluttpunkt for Europas illusjoner om global relevans. Det eneste spørsmålet nå er: Når innser Norge at vi har bundet oss til et synkende skip?
I et halvt år har vi fått fortalt av hovedstrømsmedienes USA-eksperter, regjeringsmedlemmer og tankesmier at Trump er en idiot, som ikke forstod økonomi, og som ikke visste hva han gjorde da han tok frem tolltavlene i rosehagen utenfor Det hvite hus den 2. april. Trump var dømt til å tape handelskrigen, og ville feige ut som en kylling – Trump Always Chickens Out. Så lenge Norge sverget sin lit til storebror i Brüssel, ville det gå oss fint.
Det er mange som må gjøre intrikat mental gymnastikk for å innfinne seg med dagens politiske realitet. Søndagens handelsavtale mellom USA og EU representerte intet mindre enn en total kapitulasjon – fra EUs side.
Tidligere sjeføkonom i Det internasjonale pengefondet (IMF) – og europeer – Olivier Blanchard oppsummerer det godt:
Det jeg bekymret meg for har skjedd. En fullstendig uretteferdig «avtale» mellom USA og EU. Vær ikke i tvil: asymmetriske 15 % tollsatser er et nederlag for EU.
Når jungelens lov råder, har de svake få valgmuligheter enn å akseptere sin skjebne. Men Europa kunne potensielt ha vært sterkt, enten alene eller i en koalisjon med andre. Det måtte ha vært klart for stormfulle farvann. Men det ville ha fått en bedre avtale til slutt og sendt et sterkt budskap til verden. En tapt mulighet.
Fra latter til stillhet: Hvor er ekspertene nå?
Eller for å si som Ungarns statsminister Viktor Orbán: «Donald Trump spiste von der Leyen til frokost.» USAs handelsminister, Howard Lutnick, stilte det betimelige spørsmålet: «Where are the “experts” now?»
EU-kommisjonens president satt skolerett mens hun lot seg ydmyke på hele unionens vegne foran et samlet pressekorps Trump hadde funnet ut eksakt hvor EUs smerteterskel lå.
I gründer og utenrikskommentator Arnaud Betrands ord er avtalen ikke noe annet enn en av de dyreste imperiale tributtene i historien. En massiv, ensidig formueoverføring – uten noen gjensidige fordeler.
Det hvite hus gjør narr av Europas ledere, som de ikke legger skjul på at de synes er både naive og svake.
Europa har blitt parkert – og nå kommer regningen
Det underliggende rasjonalet for handelsavtalen var å rebalansere det kroniske handelsunderskuddet USA har hatt vis-à-vis Europa i mange år. Det er ikke helt uberettiget. Men som Martin Sandbu i Financial Times påpeker: Hvis man ser på hele driftsbalansen (summen av handelsbalansen og rente- og stønadsbalansen) er det ikke lenger noe overskudd å snakke om. Det skyldes en sterk vekst i USAs tjenesteeksport til Europa de siste årene – drevet av digitale teknologitjenester.
Dette er en refleksjon av at maktbalansen mellom USA og Europa har blitt radikalt forverret i Europas disfavør, bare de siste tre årene. Mens amerikansk økonomi opplever Klondyketilstander innen artifisiell intelligens og digitale tjenester. Europa har derimot ikke funnet opp en døyt, samtidig som kontinentet har gått til krig mot sin viktigste energileverandør, samtidig som det eneste reelle alternativet, atomkraft, har blitt faset ut. Den europeiske bilindustrien blir utkonkurrert av kinesiske batteribiler. Og den europeiske luksusindustrien har passert toppen – kanskje ikke så rart, når det knapt lenger er mulig å kjøpe en Rolex-klokke eller Hermès-veske i en europeisk storby uten å miste den til en taser-bevæpnet scooterbande på vei ut av butikken.
Draghi advarte – Europa ignorerte
Draghi-rapporten satt fingeren på Europas konkurranseevnekrise i fjor høst – som Investornytt var et av få norske medier som skrev om. Frem til nylig har media og politikere avskrevet problemstillingen. Men som blant andre teknologigründer og entreprenørskapsaktivist Pieter Levels har notert, virker det som at det saktens begynner å gå opp et lys for folk hvor skakkjørt Europas økonomiske situasjon er. Handelsknefallet for Trump banker bare spikeren enda lengre ned i kista.
For det er ingen tvil. Handelsavtalen er en stor seier for Trump, og et massivt nederlag for EU. Det er potensielt starten på slutten for hele unionsprosjektet.
von der Leyen, Barth Eide og de andre som burde gå nå
Det er mange som har spørsmål å besvare.
Det samlede korpset av norske USA-eksperter har null troverdighet igjen.
Espen Barth Eide og de andre politikerne som gikk inn for å sveise Norge til hofta med EU – samtidig som de tok hver sjanse til å stikke pinner i øyet til Trump – bør ta sin hatt og gå.
Ursula von der Leyen bør avsettes. Hun har feilet på alle fronter. I forsvarspolitikken (der Trump også har fremtvunget en radikal omlegging), i migrasjonsproblemet og nå i handelspolitikken. All forhandlingsmakt Europa har hatt, har hun forspilt.
Hele den europeiske unionen kan likegjerne legges ned. Den har vist seg å ikke være god for noe – hvilket selv Blanchard godt på vei antyder. Medlemslandene skulle heller ha hørt på Trump og forhandlet sine egne individuelle handelsavtaler med USA.
Europas nedgang ble forbilledlig illustrert av velkomsten von der Leyen og hennes følge fikk på flyplassen i Beijing forrige uke. Lesset inn på en ordinær buss fra fly til gate, som om de var hvilke som helst charterturister på vei fra Berlin til Benidorm. Så lavt har Europas status på den internasjonale scenen falt.
Det er tid for å vende blikket vestover
For Norges del burde dette tvinge frem en seriøs politisk debatt om hvilken retning vi bør vende vårt blikk. Som Glenn Hole har skrevet i Investornytt, har vi vært blåøyde og naive og blitt tatt med buksene nede av EUs straffetoll på norsk stål. Mens i Washington har vi en kvinne som er høyst uskikket til oppgaven – holdt til latter som hun, som seg hør og bør, blir for sin parodisk naive omfavnelse av Talibans mørkemenn.
For gründere og investorer tvinger atter spørsmålet seg frem: Er det verdt å bli værende i Norge og Europa, eller er det bedre å gjøre som våre forfedre? Pakke Amerikakofferten og reise vestover?
