Over 800 millioner mennesker er løftet ut av ekstrem fattigdom de siste femti årene. Ikke av bistand. Ikke av utjevning. Men gjennom tilgang – til globale markeder, til teknologi, og til kapital. Frihandelen bygget den moderne verden. Men nå blåser det kraftig i motvind. Trump og EU nå setter våre eksportnæringer i fare.
Donald Trump har varslet en mulig 30 prosent strafftoll på europeiske varer fra 1. august. EU svarer med å utrede gjengjeldelsestiltak mot amerikansk tjenestesektor. Dette er ikke bare symbolpolitikk. Det er økonomisk krigføring i forkledning. Og Norge – som liten, åpen økonomi – risikerer å bli den første uskyldige passasjeren som går ned med skipet.
Når frihandel ikke lenger er fri
Den klassiske fortellingen om internasjonal handel – fra Adam Smith og David Ricardo – handler om komparative fortrinn. Vi handler fordi det skaper vekst, effektivitet og velstand. Norge eksporterer fisk, aluminium, og teknologiske nisjeprodukter. EU kjøper. USA kjøper. Alle vinner.
Men det forutsetter like spilleregler og respekt for multilaterale avtaler. Når USA nå bruker toll som maktinstrument, endres hele bildet. Det er ikke lenger økonomisk logikk som styrer handelsmønstrene – det er geostrategi.
Toll som politisk verktøy – med Hirschman som veiviser
Albert O. Hirschman advarte allerede i 1945 mot å se handel som noe nøytralt. I National Power and the Structure of Foreign Trade viste han hvordan eksport og import også er avhengighet, og dermed en kilde til press. Den som kan true med å stanse handelen, har makt.
Trump bruker akkurat denne logikken. Han ønsker ikke nødvendigvis en bedre balanse – han ønsker innflytelse. Han vet at EU, som samlet blokk, er sårbar. Og EU vet at det samme gjelder USA. Derfor ser vi nå en gjensidig rasjonalisering av «strategisk proteksjonisme».
For Norge er dette livsfarlig.
Hva betyr dette for norske eksportører?
Selv om Norge ikke er direkte part i konflikten, rammes vi gjennom verdikjeder, allianser og markedsuro. Flere sektorer står i fare:
- Sjømatnæringen risikerer indirekte konsekvenser dersom EU svarer med matvarebegrensninger eller USA stanser tilgangen på innsatsfaktorer.
- Maritim og offshore vil kunne merke økte innkjøpskostnader og redusert kontraktstilgang.
- Grønn industri og teknologisektoren er særlig utsatt. De er avhengige av amerikansk og europeisk markedstilgang, samtidig som begge regioner nå trapper opp sin industrinasjonalisme.
Norske selskaper står i klem. Investorene også. Kapital kan flytte seg, men produksjonen er låst. Det gjør eierne til de som må bære risikoen – uten å ha verken verktøy eller innflytelse.
Den norske naiviteten
Vi har i flere tiår basert oss på at verden er «snill». At EØS-avtalen beskytter oss. At vi får selge våre varer overalt så lenge vi følger reglene. Dette er strategisk naivitet.
Vi mangler en egen industri- og handelsstrategi som tar høyde for en verden der toll, eksportforbud og teknologisanksjoner brukes like bevisst som olje og gass ble brukt på 70-tallet.
Mens USA subsidierer egen produksjon gjennom Inflation Reduction Act og EU svarer med Net Zero Industry Act, står Norge fortsatt og diskuterer formuesskatt og grunnrenteskatt. Vi er mer opptatt av fordeling enn posisjonering. Det er livsfarlig.
Hva må vi gjøre?
- Vi må bygge strategisk robusthet. Det betyr investering i egen produksjonsevne, teknologi og transportkapasitet. Norge må kunne produsere mer selv – og sørge for tilgang til innsatsfaktorer.
- Vi må sikre markedsadgang gjennom aktiv diplomati. Det holder ikke lenger å «sitte stille i båten». Vi må være til stede i Brussel, Berlin og Washington – med næringslivsrepresentanter og handelsdiplomater.
- Vi må gi investorer og gründere trygghet. Når verdenshandel og eierskap blir mer usikker, må Norge fremstå som et trygt og stabilt hjemland for kapital. Dagens skattetrykk og reguleringer sender motsatt signal.
- Vi må koble oss sterkere til Storbritannia og nordeuropeiske markeder som tenker mer som oss. Det kan være vår buffer i en multipolar og fragmentert verden.
En geopolitisk økonomi krever geopolitisk forståelse
Investorer som ikke tar innover seg denne makroendringen vil tape. Det gjelder både enkeltindivider og stater. Handel er ikke lenger bare økonomi – det er sikkerhetspolitikk.
Kapitalen flytter seg der det er forutsigbarhet. Produksjonen skjer der det er beskyttelse. Og innflytelsen havner hos de som skjønner at makt ikke bare handler om militær styrke, men om kontroll over data, råvarer og markeder.
Norge trenger nå en ny strategi. Vi må tenke som et land med interesser, ikke bare verdier. Som et land med kapasitet, ikke bare prinsipper. Og vi må skjønne at geopolitisk realisme ikke er kynisme – det er overlevelse.
Avslutning
Trumps tolltrusler og EUs gjengjeldelser er ikke et blaff – det er symptomer på en ny verdensorden. For norske eksportører og investorer er dette ikke tiden for å sove i timen.
Det er nå vi må velge: Skal vi være en aktør eller en brikke? En strategisk nasjon – eller en leverandør uten retning?
Valget er vårt. Men tiden er knapp.
Av Dr. Glenn Agung Hole, førsteamanuensis i entreprenørskap og økonomi ved Universitetet i Sørøst Norge.
Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens egne meninger, og reflekterer ikke nødvendigvis Investornytts syn.
