Svært tilforlatelig kom anklagene fra Merethe Solberg dager før LO skulle velge sin neste leder, folk tror kanskje på innholdet – men ikke timingen. Dette var kjøpt og betalt. Men hvem sto bak? Eggum måtte gå og inn kommer en rødstrømpe som starter første dag med å polarisere norsk politikk og arbeidsliv ytterligere!
Det går mye rykter hvem som har gjort hva i saken til Eggum. Såpass mye at det kommer nok frem i dagens lys om ikke lenge. At Eggum var en brobygger og akseptabel for Høyresiden i Norsk politikk felte han. Om dette er som mange mener en iscenesatt svertekampanje for å fjerne Bergenser Eggum – er det en skandale.
Alt kommer for en dag sies det….
Skal man tro de som hørte på erstatteren i dag, virker det som hun hadde vært forberedet på posisjonen i lang tid.
I sin ildfulle tale til LO-kongressen brukte den nyvalgte LO-lederen Kine Asper Vistnes sterke ord for å mobilisere den rødgrønne siden før høstens valg. Med formuleringer som «la oss gruse høyresiden» og «trøbbelet ligger alltid til høyre» etterlot hun liten tvil om hvor frontlinjene går i hennes politiske kart.
At en fagbevegelsesleder tar side i politiske spørsmål er ikke nytt. LO har tradisjonelt stått nært Arbeiderpartiet, og i nyere tid har samarbeidet utvidet seg til å inkludere partier som SV og Rødt. Men det er noe annet å stille seg bak en politikk – og å bidra til en retorikk som gjør høyre-venstre-konflikten til et spørsmål om moralsk overlegenhet og fiendebilder. Når Vistnes bruker en slik polariserende tone, er det verdt å spørre: Hva slags politisk kultur ønsker vi egentlig i Norge?
Polarisering tjener sjelden arbeidsfolks sak på lang sikt. Norsk politikk har tradisjonelt vært preget av forhandlinger, kompromiss og et visst mål av respekt på tvers av blokkene. Det er nettopp denne evnen til å samarbeide – selv med uenighet – som har vært en styrke i det norske demokratiet. Å gjøre høyresiden til en slags trussel mot velferd og trygghet, slik Vistnes impliserer, reduserer det politiske landskapet til et nullsumspill hvor bare én side kan ha rett, og den andre nærmest er farlig.
Men virkeligheten er mer nyansert. Mange av forbedringene i norsk arbeidsliv har blitt til under borgerlige regjeringer. Og selv om høyresiden og venstresiden har ulike løsninger, er de fleste partier – uansett blokk – opptatt av å sikre et trygt, regulert arbeidsliv og velferdsordninger. Forskjellene ligger ofte i virkemidler, ikke i mål.
Når LO, en av Norges mest innflytelsesrike samfunnsaktører, velger å støtte Rødt med millionbeløp og samtidig bruker en kampretorikk som fremmedgjør store deler av det politiske Norge, bidrar de til å grave grøfter snarere enn å bygge bruer. Det gagner verken LO-medlemmene eller demokratiet som helhet.
Det er forståelig at Vistnes ønsker å mobilisere – men kamplyst kan også forenes med respekt og brobygging. Polarisering fungerer kanskje i valgkampens korte rus, men på lang sikt er det samarbeid og forståelse som bygger et robust samfunn.
Uten privat verdiskaping – ingen velferdsstat
Den norske velferdsstaten er et av verdens mest sjenerøse og rettferdige systemer. Den gir oss trygghet når vi blir syke, arbeidsledige eller gamle, og sørger for gratis skolegang, helsehjelp og en rekke andre fellesgoder. Men midlene som betaler for dette kommer ikke ut av intet. De skapes – hver eneste dag – i det private næringslivet.
Privat sektor er motoren i den norske økonomien. Det er her verdiene skapes, arbeidsplasser skapes, og skatteinntektene genereres. Uten et sterkt og sunt næringsliv stopper denne motoren, og da stopper også velferdsstaten. Det er private bedrifter som skaper overskudd, investerer, eksporterer og betaler både selskapsskatt og arbeidsgiveravgift – i tillegg til at de ansatte bidrar med sin inntektsskatt.
Likevel har det i deler av norsk politisk debatt blitt en tendens til å snakke ned privat sektor, som om den står i motsetning til fellesskapets interesser. Dette er en farlig og misvisende fortelling. Faktum er at offentlig sektor og privat næringsliv er gjensidig avhengige: det offentlige trenger skatteinntekter, og næringslivet trenger forutsigbare rammer og kompetent arbeidskraft – ofte utdannet i det offentlige systemet.
Det er ikke enten-eller. Det er både-og. En ansvarlig politikk må derfor ha som mål å legge til rette for næringslivet, ikke gjennom å fjerne reguleringer som svekker arbeidstakerrettigheter, men ved å skape stabile, forutsigbare og innovative rammevilkår. Å skape jobber i privat sektor er ikke bare god økonomisk politikk – det er en forutsetning for en bærekraftig og inkluderende velferdsstat.
Når vi diskuterer velferd, bør vi huske at den ikke kan deles ut før den er skapt. Derfor bør respekten for næringslivets rolle inn i kjernen av samfunnsdebatten – også blant de som kjemper for sosial utjevning og rettferdighet.
Takk for meg!
