Rentekurven i USA er det nærmeste en investor kan komme en spåkule for fremtidige resesjoner, nå flater den ut i rekordfart. Samtidig sier utviklingen i rentekurven noe om fremtidige vekstutsikter i økonomien og hva markedet forventer fremover. Det er derfor viktig å holde et øye på den nå som sentralbanker står klare til å heve rentene for å takle økende inflasjonspress.
Av: Kristoffer Øverås
Hva er rentekurven og hva forteller den oss?
Rentekurven viser rentene som kjøpere av statsgjeld (statsobligasjoner) krever for å låne ut pengene sine over ulike tidsperioder – enten over natten, én måned, 10 år eller til og med 100 år. Rentekurven brukes samtidig som målestokk for annen gjeld i markedet, for eksempel boliglånsrenter eller bankutlånsrenter, og den brukes til å forutsi endringer i økonomisk produksjon og vekst.
Kurven er vanligvis skrånende oppover, hvor man får en høyere fast renteavkastning ved å låne ut penger over lengre perioder. Videre har statsgjeld med kort løpetid en tendens til å representere hva investorer tror vil skje med sentralbankpolitikk i nær fremtid. Statsgjeld med høyere løpetid representerer investorenes beste gjetning på hvor inflasjonen, veksten og renten skal på mellomlang til lang sikt.
Den mest brukte rentekurven en ser på for å studere om kurven stiger, flater ut eller inverterer er forskjellen mellom rentene på 10-års statsobligasjoner og 2-års statsobligasjoner og (USA).
Hva skjer med rentekurven nå og hva kan det bety for markedene?
Nedenfor kan en se rentekurven for T10Y2Y (renter på 10-års oblig. Minus 2-års oblig.) tilbake til 1976. Den har ved noen anledninger krysset 0-linjen til nedsiden, som vil si at rentene på statsgjeld med 2-års løpetid har gitt en høyere rente enn statsgjeld med 10-års løpetid. Her vil det for mange lyse en varsellampe. Det høres jo ikke riktig ut med høyere renter på den kortsiktige gjelden kontra langsiktig. En vil naturligvis tenke at risikoen ved å holde gjeld med lengre løpetid burde betales med høyere renteutbetaling.
En invertering av rentekurven har tidligere spådd resesjoner i relativt kort tid etter dette har skjedd, seneste rett før «Corona-krakket». Hver eneste amerikanske resesjon (farget i grått) som har vært de siste 50 årene har blitt innledet av en invertert rentekurve i amerikanske statsobligasjoner.
Av bildet over kan vi se at kurven flater ut raskt og er på vei ned mot 0-linjen i 2022. Det raske fallet kan i hovedsak rettes mot FEDs inflasjonsbom, hvor de lenge tenkte at den var forbipasserende. Da det viste seg at det motsatte var tilfellet har FED nå plutselig fått veldig dårlig tid med å sette opp rentene. Som svar har markedene begynt å vedde på at FED må heve rentene raskere på kort sikt, noe som presser korttidsrentene høyere. Samtidig har lengre obligasjonsrenter falt, både pga. Omikronvarianten har spredd seg lynkjapt og fordi vi nå har en energikrise som virker vedvarende og legger enda et pressledd på økonomien. Altså, så veddes det på renteoppganger i nær fremtid for å demme opp for inlasjon, mens det samtidig veddes mot særlig økonomisk vekst lenger frem.
En variabel som kan gi motvekt til oppgang i kortsiktige renter er Ukrainakrisen. Dersom konflikten fortsetter å eskalere vil sentralbanker tvinges til å holde igjen store og raske renteøkninger. På samme tid kan en argumentere at vekst og produksjon svekkes og en tilsvarende om ikke større motvekt vil også gi nedgang i lange renter. Min egen konklusjon er at en overvekt av mulige utfall drar rentene mot en flatere kruve.
En rentekurve som flater ut, og kanskje inverterer, vil gi negative konsekvenser.
Bankene tjener mesteparten av pengene sine på å låne til kortsiktige renter (som sjekk- og sparekontoer), og utlån til langsiktige renter (boliglån, billån, personlige lån, studielån, bedriftslån, kjøp av langsiktig -løpende statsobligasjoner osv). Forskjellen mellom deres lån til lavere avkastning på kortsiktige renter og utlån til høyere avkastning på lang sikt er hovedfortjenesten deres, sammen med de ulike gebyrene de tar.
Når det oppstår en utflatning eller invertering av rentekurven, vil bankene tjene lite eller ingen penger på å låne til kortsiktige renter og låne ut til langsiktige renter. Så de slutter å låne ut, eller i det minste reduserer mange av utlånsaktivitetene deres. Dette resulterer i en likviditetsskvis. Bedrifter og forbrukere kan ikke få like lett tilgang til kreditt, noe som skader økonomisk vekst. Ettersom markedene i høy grad er drevet av likviditet kan dette gå hardt utover børsmarkedene.
En invertert rentekurve er derfor både en prediktor for økonomisk resesjon og bidrar deretter til å forårsake en når det skjer, også kjent som en selvoppfyllende profeti.
