Mens Telenor planlegger kaffemøter og skryter av softe verdier, leder globale konkurrenter an i teknologirevolusjoner som truer selskapets eksistens. Valget av en toppsjef uten bransjekompetanse og strategi speiler norsk næringslivsarroganse. Har styret forstått alvoret? Med slutt på internasjonale ambisjoner og tvungen retrett til Norden, fremstår Telenor som en opplagt short-kandidat.
Et av landets store selskaper, Telenor, har nettopp ansatt ny toppsjef, som har latt seg portrettere i Dagens Næringsliv. Avisen har fulgt Benedicte Schilbred Fasmer i intet mindre enn tre måneder. Likevel preges ikke debatten av visjoner, strategi eller hvordan selskapet skal navigere i et brutalt globalt marked. I stedet får vi servert historier om hvor glad hun er i å gå tur, feminisme og det idylliske livet på en gård med lysthus i parken.
At Telenor toppet i 2013 og har mer enn halvert seg i kurs siden, samtidig som S&P 500 har gått 3,5-gangeren, det nevnes ikke. Hvordan den gamle halvstatlige telekomoperatøren skal lykkes i et globalt konkurranselandskap som har blitt snudd på hodet, det snakkes det ikke om. At den travle topplederen etter eget sigende ikke kan noe om telekom, det stiller ikke Dagens Næringsliv noen kritiske spørsmål til. Men pytt, det er ingen grunn til bekymring. Den nye sjefen starter med 100 dager med kaffemøter for å stake ut en strategi for den usikre fremtiden selskapet går i møte.
Dette er norsk næringsliv i et nøtteskall. Eller snarere næringsliv som rollespill.
Norsk næringsliv som rollespill
Mens Telenor planlegger kaffemøter, pågår en reell økonomisk revolusjon på andre siden av Atlanteren. I USA skapes nye selskaper som innoverer og redefinerer hele markedslandskap. Amerikanske giganter som Apple og Microsoft, Meta og Nvidia dominerer verdensøkonomien, drevet av teknologi, data og en aggressiv konkurransekultur. Dette er selskaper som ikke bare tilpasser seg endring – de skaper den. De amerikanske teknologigigantene truer eksistensgrunnlaget til Telenor og andre europeiske etterlevninger fra forrige århundre. Elon Musk alene har to virksomheter som jobber dag og natt for å utrydde den tradisjonelle telekomindustrien, i Starlink og X.
Norske selskaper derimot, og spesielt de store delstatlige selskapene, opererer i et parallelt univers. Vi bedriver det som mest av alt ligner et næringslivsteater: Vi samles i konferanser, utdeler priser og skryter av strategiplaner fulle av buzzord som «bærekraft», «inkludering» og «kulturbygging». Men dette er en forestilling for oss selv – et selvbedrag der vi iscenesetter en suksess som ikke eksisterer. Vi har byttet ut reell verdiskaping med et narrativ som gir oss en falsk trygghet.
Som deltagere i et rollespill, har vi konstruert en fantasiverden, med et sett idealer, verdier, lover og regler. De mest mangfoldige, rettferdige, og inkluderende bedriftene vinner markedet. Med softe verdier og balanse mellom jobb og fritid kan norske bedrifter slå utenlandske konkurrenter som er smartere og jobber hardere. Toppledere som Elon Musk, som ikke liker å gå lange turer på langrenn eller å kose seg foran peisen på hytta, de mister en spesiell norsk innsikt som gir norske bedrifter et globalt konkurransefortrinn.
Imaginær suksess tilslører norsk middelmådighet
Det er ihvertfall det vi forteller oss. Og det er med disse premissene vi spiller. Larping som de sier på engelsk, eller laiv i norske rollespillkretser; live-action role-playing game. Det siste tiåret har graden av virkelighetsbenektelse vært spesielt ille, hvilket har sammentruffet med woke-kulturens utbredelse.
Som Don Quijote, dikter vi opp vår egen virkelighet, overbevist om at vi forstår hva som skaper suksess, samtidig som vi taper konkurransen mot virkelige aktører som jobber med konkrete, målbare resultater. Men motsatt av Don Quijote: der han viste kampvilje mot imaginære drager, velger vi å begrave hodet i sanden og ignorere de reelle truslene rett foran oss.
Norske ledere spiller rollen som strategiske visjonærer, men uten reell retning eller forståelse for hvordan den globale økonomien faktisk fungerer. Det hele fremstilles som en triumf, men når man ser bak det symbolske og narrative sløret, er realiteten langt mindre flatterende.
Rollespillet manifesterer seg i hvordan vi feirer små seire og overser strukturelle tap. Vi diskuterer trivielle detaljer, som topplederens fritidsinteresser, i stedet for å konfrontere våre grunnleggende utfordringer. Norsk næringslivspresse, som burde være kritisk og våken, spiller heiagjeng for middelmådighet.
Fra global ekspansjon til strategisk forvirring
I denne virkeligheten står selskaper som Telenor i fare for å bli irrelevante. Telekombransjens tradisjonelle inntektskilder er under press. Nye plattformer og satellittløsninger truer forretningsmodeller som Telenors.
Den nye toppsjefen vedgår at hun ikke kan noe om telekom. Hun har bare bakgrunn fra bank og finans. Men dette ser ut til å være uproblematisk for både selskapet og norsk presse. I stedet fremheves det at hun i løpet av sine første 100 dager vil drikke kaffe med teamet sitt for å stake ut en strategi.
Men den globale konkurransen tar ikke kaffepauser. Telekombransjen er i rask endring, drevet av 5G, kunstig intelligens og nye kommunikasjonsplattformer som allerede utfordrer telekomselskaper som Telenor.
Tar ikke styret den brutale konkurransesituasjonen Telenor står overfor på alvor? Dette er ikke tiden for improvisasjon og #NKVO i styrerommet.
Imperial Overreach: Baksaas’ internasjonale gjennombrudd og hybris
Telenors utvikling er symptomatisk på et bredere forfall i norsk næringsliv. På begynnelsen av 2000-tallet var det tid for seriøsitet i norsk næringsliv. I tiden da de store statlige foretakene, ble børsnotert og delprivatisert, og skulle styres etter internasjonal bestepraksis i corporate governance og levere avkastning til aksjonærene.
Jon Fredrik Baksaas var en av fanebærerne for Norges nye næringsliv. I løpet av hans tid i konsernsjefsstolen, fra juni 2002 til august 2015, leverte Telenor aksjonæravkastning, inkludert utbytter, på rundt 600 prosent.
Baksaas var en visjonær leder som leverte radikal vekst. Han transformerte Telenor fra en traust norsk teleoperatør til et globalt imperium som strakk seg til Ukraina, Uzbekistan og eksotiske utposter i Det fjerne østen. Kanskje var han for visjonær og veksten for radikal – et bedriftseksempel på “imperial overreach”.
Om Baksaas’ strategi var den riktige strategien kan diskuteres. Men han hadde en strategi. Han var en forretningsmann av format, som fikk tildelt jobben som Telenor-sjef på grunnlag av sine meritter. Som sådan var han den siste av sorten.
Managed Decline: Imperiets nedgang under Brekke
Kontrasten til hans etterfølger var grell. Sigve Brekke var en partikanin, som ble gitt jobben på grunn av partiboka. En mann som forfalsket sin CV og som aldri ville fått tillit i tilsvarende toppjobb i et meritokratisk system.
Brekke har aldri hatt noen strategi, og har trolig aldri vært i stand til å utforme noen strategi. Det er forbi hans inkompetansenivå. Brekkes ettermæle er å ha presidert over avviklingen av et norsk industrieventyr: Et tiår med “managed decline” og en nedgang i konsernomsetningen på 37 prosent. Under hans ledelse har Telenor trukket seg ut med halen mellom bena fra Øst-Europa, India, Myanmar og senest Pakistan. Imperiet har falt.
Spetalens profeti: Fornebu står for fall
En som nok en gang var klarsynt, var investor Øystein Stray Spetalen, som tilbake i 2016 spådde at Telenor ville gå til grunne:
«Jeg tror Telenor er konkurs om ti år. Det nytter ikke å ha flere tusen ansatte på Fornebu når konkurrentene klarer seg med halvparten. En må hele tiden utvikle seg og endre seg, og føle på at konkurrentene jager en om selskapet skal lykkes».
Spetalens spådom om konkurs er kanskje overdrevet, men poenget hans står seg: Telenor har stagnert, og tiden jobber mot selskapet.
Telenors strategiske dilemma: Tilbake til Norden eller ny internasjonal offensiv?
Telenors internasjonale ekspansjon medførte en umulig balansegang. Den merkelige miksen av modne nordiske markeder og lav-margin vekstmarkeder med skyhøy politisk risiko i Asia avdekket en grunnleggende inkonsistens. Et bastardselskap som ingen med intensjon ville unnfanget
Telenor klarte aldri å replisere sin strategiske posisjon og lønnsomhet fra hjemmemarkedet i de nye markedene. Internasjonale eventyr i lav-margin markeder ble en kostbar distraksjon snarere enn en strategisk styrke. Det nylige salget av Pakistan-virksomheten, den kaotiske tilbaketrekningen fra Myanmar og den tidligere fiaskoen i India peker alle mot samme konklusjon: Telenor har ingen varige konkurransefortrinn utenfor sin nordiske høyborg. Resultatet er en stadig mer uholdbar posisjon.
Telenors strategiske utfordring er å innse hvor selskapets varige konkurransefortrinn ligger. En mer eller mindre pinlig tilbaketrekning til Norden er nok bare et spørsmål om tid. I det hjemlige markedet gir Telenors infrastrukturdominans, 5G-ledelse og muligheter innen bedriftstjenester en forsvarlig vollgrav. Selskapet må nå refokusere innsatsen på disse frontene, og kvitte seg med arven etter Baksaas og Brekkes underpresterende internasjonale operasjoner.
Samtidig står Telenor overfor en ny utfordring i form av aktører som Starlink, som truer selskapets posisjon selv i hjemmemarkedet. Det gjør at Telenor ikke har råd til å repetere feiltrinnene i Myanmar, Pakistan og India på nye internasjonale eventyr.
Telenors fremtid: Siste halvdel av veien ned til null?
Det blir derfor spennende å se om Schilbred Fasmer viser seg å være mer en Baksaas-type, som hopper hodestups ut på hasardiøse eventyr. Eller en Brekke-type, som vil fortsette avviklingen av Baksaas’ gamle globale imperium. Vi holder en knapp på det siste.
At Telenor velger en toppsjef uten sektorerfaring i en vinn-eller-forsvinn-situasjon, er toppen av naiv, norsk næringslivsarroganse.
Kan Schilbred Fasmer overraske positivt? For all del. Men det er mer sannsynlig at Telenor vil fortsette på den andre halvdelen av veien ned til null, enn at aksjekursen vil gjenreise seg til fordums høyder.
Bevisbyrden ligger hos Schilbred Fasmer. Fortsetter Telenor som nå, forblir aksjen en åpenbar short-kandidat.
