Som tidligfase investor har jeg over tid gjort meg mange lærdommer. Hvordan kan jeg overføre mine feilvurderinger og mine suksesser over til deg som leser av Investornytt? Det er målet med denne saken. Siste årene har jeg ment mye om mange startups. Noen har gått bra, andre dårlig, men ingen konkurs. Jeg sitter med verdier for over 10 millioner kroner i ulike unoterte selskaper. Dette er status pr nå – en usminket sannhet, der jeg tar et oppgjør med både enkeltselskaper og hvor noen ikke lykkes og andre gjør det!
Som i livet for øvrig er det mye mer tilfeldigheter innen business enn man liker å tro. Man kan som tidligfase investor tro man har gjort verdens beste investering i et produkt, en ide eller i et marked som er stigende. Men så snus alt på hodet.
Jeg har investert i en rekke unoterte selskaper siste årene med blandet hell. Det som virkelig stikker seg ut er at når selskaper har fått sin kapital – så lukker man sin kommunikasjon mot aksjonærmassen som har viet tid, penger og tillit til det enkelte selskapet.
Det første man gjør – en due diligence
Som tidligere politimann og en som har jobbet med økonomi i mange år vil man alltid se hvem som er bak selskapet. Hva er vedkommendes historie. Man søker i google og finner noe grums. Det mange da tenker, hva er dette? Skal man grave mer? Bli bedre kjent?
Nylig uten å nevne navn – har jeg komt i kontakt med et selskap som har en grunder som man skulle tro har brent ned Oslo by. Etter mye detektiv arbeid fant man ut at en viss avis – hadde avpublisert en rekke saker med vedkommende som viste seg å ikke være korrekt.
Bare der – har vedkommende et handicap på fremtidig entreprenørskap. For ordens skyld har jeg aldri benyttet politiets sine systemer til å søke opp den enkelte, men gjort intervjuer av referanser og personer man som kan ha hatt eller har objektive relasjoner inn mot personene bak selskapet.
I mange tilfeller er det et nyansert bilde, med ikke bare to men tre sider av samme sak. Det man åpenbart må unngå et tildigere konkursryttere som man beviselig har hatt et forsett å forlede investorer, kunder eller partnere. Norsk media spiller en viktig rolle her. Men langt fra alle er belyst.
- Cemasys
- Glex
- Solskifer
- ZNL Energy
- EQON
- Greenstat
- Tvillingfabrikken (Twilligent)
- Verji Tech
1 av 10
Når man investerer så må man være klar over – som tidligfasenestor Trond Riiber Knudsen alltid sier. Om en av ti lykkes, vil de finansiere og gi noe profitt til investor. Akkurat derfor er det så viktig med en DD (Due diligence prosess). Man må luke ut for å få oddsen opp for suksess.
Det gjør at man klarer å luke ut de mest useriøse aktørene. For en uerfarne investor vil det være et kvalitetsstempel at et folkefinansieringsselskap går inn og også gjør denne DD. I Norge er det i dag to aktører av betydning, det er Folkeinvest og Dealflow. Begge har konsesjon fra Finanstilsynet å gjøre nettopp dette.
Sett i lys av låneskandalen som har vært i Rogaland og en rekke useriøse aktører som tar kontakt og tilbyr store summer for såkalla «finders fee» tror jeg som investor at slike plattformer er komt for å bli. Det skaper et filter og mer transparens.
Det skaper et filter og mer transparens. Om noen år vil alle aktører rette seg etter krav fra Finanstilsynet å levere godkjente prospekter
Folkeinvesteringer omstridt hos Finanstilsynet
Det hersker liten tvil om at Finanstilsynet i Norge er en vaktbikkje – som ikke liker ulike former for finansiering knyttet til folkefinansiering, gitt sin risiko og svært tendensiøse informasjonsbilde om fremtiden. Istedenfor å strupe, bør man hylle transparensen det enkelte selskap velger å gi – tenker jeg.
Det er aldri hyggelig for en grunder eller leder å ha lagt frem en kalkyle om hva som er målet, så er man milevis fra å innfri oppsatt mål.
Konsulentselskaper
Det hersker liten tvil om det enkelte verdisettingsselskap som utformer informasjonen fra de enkelte selskaper er i en svært utsatt posisjon. De står i en spagat. På den ene siden skal de ivareta den enkeltes kunders ønske, på en annen side sin integritet.
Kommunikasjon
Man skulle tro at når man har hentet kapital gav man opp å kommunisere med sine aksjonærer. Å kommunisere det koster. Det koster i form av pressedekning, tid herunder aksjonærbrev eller kontakt med den enkelte investor. Særlig en aktør står til stryk og pisk på selskapene jeg gikk inn i, Cemasys. På en lav rente hentet de 15 millioner i kapital og rentetoget gikk. Skal man tro selskapet går det virkelig fint med konsulentselskapet i fra Oslo. Men både større og mindre investorer rapporterer om en fraværende ledelse der kommunikasjon ikke blir prioritert. Og minimalt med kommunikasjon.
Er det noe Folkefinansieringselskap bør fokusere på, er det å pålegge det enkelte selskap å klare å ha en viss investor relation standard.
EQON – et eksempel til etterfølgelse
Av selskapene jeg har investert i, vil jeg si EQON er det selskapet som er hyppigst ute å meddele både positiv og negativ informasjon til dets investorer. Ledelsen leverer ut jevnlige aksjonærbrev.
