Gyda Oddekalv: Ikke en vanlige Jante-helt

Dette var programmet jeg fikk installert gjennom min mor som barn. Hun sa dette til meg ofte, i tillegg hang dette diktet først skrevet av Dorte Lytje på stuen vår. Slik ble jeg lært å møte verden. Dette har vært avgjørende for min vekst, på alle områder av livet.

Jeg har etter hvert forstått at dette er unntaket, ikke normen. De fleste har for lengst akseptert janteloven som del av den norske rettsstaten. Vel, jeg studerer juss og jeg kan fortelle deg at denne loven finnes ikke andre steder enn i hodet på mennesker. Den dagen du innser at de eneste begrensningene på ditt liv, er de du skaper selv, da vil du kjenne hvor uendelig ditt potensiale er. Jeg unner deg det, jeg unner verden deg, for du er unik og viktig.

For tre uker siden sto jeg i Høyesterett på Island og prosederte for EFTA-domstolens president i en internasjonal prosedyrekonkurranse i EØS-rett. I utgangspunktet er jeg skeptisk til EU og hvordan Norge har håndtert EØS-avtalen med tanke på vetoretten.

Mitt instinkt når jeg er skeptisk er å undersøke. Jeg vil ha alle sider av saken, for jeg har for lengst erkjent mine begrensninger til å ta objektive vurderinger som et menneske som har levd et liv. Jeg er opptatt av at politikken og samfunnet for øvrig skal dreies mot medvirkning, dialog og samskapning/synergi.

Vi må bare skjønne at det ikke handler om å ha rett eller ta feil, det handler om å finne minste felles multiplum, felles verdigrunnlag. Det handler om stødig styring mot felles mål. Det handler først og fremst om å tro at det er mulig. Det handler om etisk ledelse. Jeg ser det politiske systemet som en propp som står å blokkerer hovedpulsåren slik at hjertet ikke kan slå med full kraft i demokratiet vårt. Dette er det som opptar meg, frihet for meg selv og alle andre. Fullpotensiale for meg selv og alle andre. Dette er grunnen til at jeg nå har vært med å starte Generasjonspartiet.

Skulle jeg beskrive meg selv ville jeg beskrevet meg selv som en dyp innsjø på en vindstille solskinnsdag omkrinset av vakre gamle eiketrær. En innsjø som du stirrer ned i når du leser. Når du ser på meg er det ikke meg du ser, du ser en refleksjon av deg selv. Den effekten har jeg på andre, derfor handler det nesten ikke om hvem jeg er, men hvem jeg blir i møtet med deg. Det er spennende. Du sanser noe mer bak bildet du danner av meg, av deg selv. Men bare ved å slippe taket og åpne helt opp kan du noen gang kjenne meg, og deg selv.