Norges kraftforbruk vil stige, og vi kommer neppe i mål uten mer vindkraft, også på land, sier NTNU-professor i sitt tilsvar til vindkraftmotstander Hogne Hongset.
Etter et intervju i Gemini beskylder vindkraftmotstander Hogne Hongset meg for å være en amatør med lavt akademisk nivå. Hongset synes jeg kan imponerende lite. Denne kritikken gjentar han delvis i Adressa.
Men Hongset er forfatter og tidligere informasjonssjef i daværende Statoil, og bør derfor greie å holde et visst saklig nivå.
Nå har jeg i utgangspunktet null respekt for en debattform som minner mest om internettrolling. Uansett tangerer bare Hongsets angrep på meg det jeg har uttalt meg om.
Men jeg ser at intervjuet underkommuniserte poenger det kan være nyttig å få klart frem. Dermed er det hyggelig å ha muligheten til å utdype disse, slik at Hongsets påstand om at jeg utgjør et åpenbart kvalitetsproblem for NTNU ikke får stå fullstendig uimotsagt.
To utfordringer for Norge
Hovedpoenget i intervjuet var valgkampen og måten den behandlet petroleumsproduksjon og innenlandsk kraftproduksjon på. Det slående var at fokuset i valgkampen nesten utelukkende var på olje (og implisitt gass).
Det er fint at vi endelig snakker om det som lenge har vært elefanten i rommet i norsk politikk, nemlig fremtiden til norsk petroleumsvirksomhet. Men det er også liten tvil om at søkelyset på olje behendig tok oppmerksomheten bort fra det som raskt er i ferd med å bli en andre, stor elefant, nemlig norsk produksjon av fornybar kraft.
I omleggingen til et karbonfritt energisystem står Norge overfor to store og analytisk distinkte utfordringer.
Første utfordring
Det ene er utfasingen av petroleumssektoren. Dette er en langsiktig nødvendighet, men gir små umiddelbare klimagevinster. SSB og Rystad Energi er uenige om effekten er netto negativ eller netto positiv for globale klimagassutslipp, men de har det til felles at utslagene på kort sikt er små. Det er ikke her klimakampen verken vinnes eller tapes.
Utfasing av petroleum fjerner forurensende energi fra forbruket vårt, men gjør i seg selv null og niks for å bringe oss noe nærmere et grønt skifte.
I stor grad er det etterspørselen etter petroleum i internasjonale markeder som styrer avviklingstempoet, og for at den skal synke må det konstrueres fornybare alternativer til petroleum.
Andre utfordring
Det bringer oss til den andre utfordringen, nemlig norsk kraftproduksjon. Utfasing av petroleum og innfasing av fornybar energi er i utgangspunktet to helt distinkte prosesser.
Et karbonfritt Norge får vi først når vi helelektrifiserer landet.
Utfasing av petroleum fjerner forurensende energi fra forbruket vårt, men gjør i seg selv null og niks for å bringe oss noe nærmere et grønt skifte. (Dette er ikke helt sant; jo mer vi investerer i petroleum, dess mindre blir det igjen til for eksempel flytende havvind, og når ordrebøkene i Nordsjøen er fulle har ikke Norge overskudd av relevant arbeidskraft og kompetanse til at andre ting blir prioritert.)
Et karbonfritt Norge får vi først når vi helelektrifiserer landet og faser inn nok fornybar energi til at det i sin helhet kan dekke energibruken.
Enda en elefant i rommet
Det betyr at vi må snakke seriøst om noe som er i ferd med å bli den andre elefanten i rommet og det kanskje mest betente spørsmålet i norsk energi-, miljø- og klimapolitikk; innenlandsk kraftproduksjon, inkludert vindkraft.
Her står særlig miljøpartiene fullstendig i spenn med seg selv, splittet mellom naturvernere og fornybar kraft-tilhengere, hvor naturvernfløyene i SV og MDG de siste årene har vunnet frem over fornybar kraft-fløyene. Men dette er ikke betent bare for miljøpartiene.
I den grad høstens valg var et klimavalg, ble det derfor et valg om noe som delvis er et sidespor, altså oljestopp.
For de fleste partier har det å feie diskusjoner om innenlandsk kraftproduksjon under teppet vært enkelt og behendig. Offshore vind er de fleste for, bare turbinene er så langt fra land at vi slipper å se dem. Men det kommer uansett til å bli for dyrt til at det er realistisk at strømmen blir ilandført. Det er en potensielt viktig både vekstindustri og klimaløsning for de neste tiårene, men kommer ikke til å bidra til å løse de innenlandske kraftbehovene.
I den grad høstens valg var et klimavalg, ble det derfor et valg om noe som delvis er et sidespor, altså oljestopp, hvor de kortsiktige klimaeffektene er marginale, heller enn et valg om de politisk tunge og vanskelige beslutningene som må tas om innenlandsk kraftproduksjon.
Dette var valgkampens store klima-, energi- og miljøpolitiske unnlatelsessynd. Det skjedde blant annet fordi den politiske kostnaden for de norske partiene var så mye høyere ved å snakke om vind enn om olje.
Det er forstemmende at klimapolitikk i dag, særlig slik den blir fremført av selverklærte miljøpartier, nekter å forholde seg til de grepene som må diskuteres om innenlandsk kraftproduksjon og som må tas for at vi skal kunne bygge et karbonfritt Norge.
Jo, energieffektivitet er viktig
Et poeng som ble for upresist formulert i det opprinnelige innlegget handlet om energibruk. Her var poenget ikke å si at energieffektivitet er uviktig. IEAs projeksjoner anslår for eksempel at energieffektivitet vil stå for over en tredel av de utslippsreduksjonene vi trenger for å holde klimaendringene under 1,8 grader C, og fornybar energi står også for rundt en tredel.
Men et av de viktigste tiltakene for høyere energieffektivitet er å gå mer over til elektrisitet som energibærer. Altså innebærer energieffektivisering av energibruken også økt elektrisitetsbruk.
Energiforbruket går ikke ned
Argumentet man av og til møter, om at Norge ikke trenger mer strøm fordi vi kan redusere det personlige forbruket, er som å tro på julenissen. Vi kan definitivt hente noe gjennom energieffektivisering, men norske forbrukeres konsum av elektrisitet er ikke på vei ned, og kommer neppe til å gjøre det med mindre elektrisitetsprisen skulle øke radikalt over lang tid. Og det siste kommer av politiske grunner ikke til å skje.
Det ville også vært politisk selvmord for ethvert norsk politisk parti, og for fagforeningene, å argumentere for nedgang i kjøpekraft for å redusere det personlige forbruket og dermed klimaavtrykket. Velgerne belønner fremdeles politikere for å levere økonomisk vekst, arbeidsplasser, en velfinansiert offentlig sektor og så videre.
Det er urealistisk å argumentere for at reduksjoner i personlig forbruk kommer til å løse problemet.
Dreining av forbruk i mer klimavennlig retning er det vi kan håpe på. Det argumenteres av og til for at de-growth er nødvendig, altså en bevegelse bort fra et søkelys på evig vekst. Mange av ankepunktene de-growth-teoretikerne har mot dagens ressursbruk og økonomiske tenkning gir mening.
Jeg har imidlertid til gode å se noen presentere et troverdig politisk og økonomisk program for hvordan de-growth skal implementeres. Inntil jeg ser det, står jeg på at det er urealistisk å argumentere for at reduksjoner i personlig forbruk kommer til å løse problemet.
Fornybare løsninger
Trenger vi vindkraft? Her var poenget aldri at det er vindkraft, vindkraft og atter vindkraft som skal til, men at så godt som alle projeksjoner fra etablerte kilder anslår et stort nettobehov – altså etter at det er tatt høyde for energieffektivisering – for økt produksjon av kraft.
Det som avgjør om fremtiden blir en suksess, er i hvilken grad vi klarer å minimere skadevirkningene ved ny kraftproduksjon. Danmark har vist at land langt mot nord kan få utbytte av solceller, og Norge har definitivt et uforløst potensial her (på lang sikt kanskje så mye som 6-10TWh) men vind og vann er de to fornybare kildene i Norge som monner mest.
Det er liten tvil om at det nåværende vannkraftregimet har gjort effektivisering av eksisterende vannkraft lite lønnsomt, og at det har vært et problem. Her er det politisk bevegelse og mulighet for endringer, noe som er på tide.
Enkelte kolleger ved NTNU har argumentert for at vi kan få vesentlig større effekt ut av vannkraften enn tidligere anslått. Det er selvfølgelig fint om det stemmer, men de aller fleste analyser av hvor mye Norge kan hente fra vannkraft, blant annet fra NVE, legger anslagene sine langt lavere.
Det er også verdt å minne om at da de grønne sertifikatene ble innført i 2012, handlet advarslene ikke om at dette ville føre til masse vindkraft, men om at nå kom de siste elvene og fossefallene til å bli regulert og lagt i rør. Da står vi igjen med vindkraft, som ledende energiforskere ved NTNU er helt enige om at er nødvendig for å nå klimamålene.
Se for eksempel disse sakene:
- Hvorfor bry oss med å bygge ut vindkraft i Norge?–
- Det grønne skiftet er mulig, og i gang
- Derfor angår FNs klimakonferanse i Glasgow trønderne
Antakelig trenger vi mer kraft
Trenger vi den ekstra kraften? Sannsynligheten er stor for at den norske eksporten av elektrisitet kommer til å øke heller enn minke. De fleste undersjøiske strømkablene til utlandet handler om kraftutveksling heller enn eksport. Men den nylig ferdigstilte kabelen til Storbritannia (North Sea Link), kommer i større grad til å være en eksportkabel enn kabelen til Tyskland (Nord Link) som ble ferdigstilt i fjor.
Dette er en villet politikk. Alle partiene som da satt på Stortinget støttet byggingen av disse to kablene, med norsk forsyningssikkerhet som motivasjon.
Det kommer ikke til å bli bygget flere med det første. Kabelen NorthConnect ble satt permanent på vent i 2020, og konstruksjonstiden for en kabel er uansett mange år, så kabelkapasiteten mellom Norge og utlandet kommer neppe til å øke det neste tiåret.
Samtidig er det langt mer sannsynlig at Norge i 2050 har flere kabler til utlandet enn i dag, ikke færre. Det er også sannsynlig at en variant av elektrifisering av sokkelen før eller senere kommer til å bli gjennomført. Om dette er en god eller en dårlig klimaløsning er det uenighet om, men den politiske sannsynligheten for at kraft kommer til å gå fra fastlandet til en eller annen elektrifiseringsvariant i Nordsjøen er betydelig.
Norge gjør i tillegg klare forsøk på å tiltrekke seg ny kraftkrevende industri, som for eksempel batteriindustri. Og vi har en begynnende satsning på hydrogen det er vanskelig å forutsi det fremtidige omfanget av.
Høyvekstscenarier stemmer fort best
Summen av dette er at om Norge har industriell suksess i tiårene fremover, kommer vi til å ligge nærmere høyvekstprojeksjonene til Statnett og NVE enn basisprojeksjonene. Med andre ord, vi kommer ikke til å trenge mindre ny fornybar energi, slik Hongset tror, men antagelig enda mer enn det Statnett og NVEs basisprojeksjoner antyder.
Økningen i energiforbruket blir stor.
Projeksjonene viser at det helt opplagt er stor usikkerhet rundt hvor stor forbruksveksten kommer til å bli som et resultat av grønn omstilling. NVE nedjusterte for eksempel i fjor totaltallene sine for å ta hensyn til større energieffektiviseringsgevinster enn tidligere antatt (nedgang i energibruk i bygg, elektriske apparater og belysning). Men de viser veldig liten usikkerhet rundt at økningen i energiforbruket blir stor.
NVE skriver for eksempel at en omfattende elektrifisering av industrien og sterk vekst i nye kraftkrevende næringer som datasentre, hydrogenproduksjon og batterifabrikker, kan gi en mye sterkere vekst i kraftforbruket fremover, enn de har lagt til grunn i sin basisbane. Og skal Norge fase ut oljen på sikt og samtidig unngå nedgang i levestandard, er det høyvekstscenariene for kraftproduksjon vi egentlig må håpe slår til og planlegge for.
Er det NVEs høyvekstscenario som stemmer best, må vi regne med en nettoøkning på 50TWh. Bruker vi Statnetts helt ferske tall i stedet, snakker vi om 80TWh, som er rundt 60% mer enn det dagens vannkraft gir oss eller 5-6 ganger mer enn dagens vindkraft. Men også om tallet skulle vise seg å ligge så lavt som 28TWh, som er NVEs lavvekstscenario, er det dobbelt så mye som vi får fra dagens vindkraft, 20 prosent mer enn det vi får fra dagens vannkraft, og fire ganger mer enn NVEs anslag for hva vi kan oppnå gjennom oppgradering av vannkraft.
Minst mulige skadevirkninger
Det betyr at det store stridsspørsmålet i tiårene fremover ikke er om vi trenger mer kraft, men hvordan vi kan øke kraftproduksjonen med minst mulige skadevirkninger. Dette er et så stort og tungt politisk prosjekt at det er nødt til å ha legitimitet i store deler av befolkningen om det skal kunne overleve.
Det betyr for eksempel at konsesjonsprosessene rundt vindkraft må totalrevideres, slik at prosessene blir kortere, mer transparente, i større grad ivaretar lokale interesser og naturverninteresser. Det gjøres i skrivende stund, uten at sluttresultatet enda er klart.
Til tross for stor vekst de siste årene har Norge fremdeles lite vindkraft. 4GW er klart mindre enn Danmark, under halvparten av Sverige, mens Tyskland har 65GW.
Elefanten i rommet er ikke nå nødvendigvis lenger oljenæringen, men norsk kraftproduksjon.
Poenget er ikke at Norge skal bli som Tyskland, men i stedet at vi har hatt et konsesjonssystem som så langt har nedprioritert andre hensyn på bekostning av kostnadseffektivitet. Det har gitt oss vindkraft på steder hvor det neppe kunne komme som en overraskelse at det ville bli store konflikter.
Tiden for enkle løsninger er over
Elefanten i rommet er ikke nå nødvendigvis lenger oljenæringen, men norsk kraftproduksjon. Det grønne skiftet kommer ikke til å bli enkelt. Tiden for enkle løsninger er antagelig over. I stedet vil vi se at alle valg har klare tradeoffs, med synlige vinnere og tapere.
Vi står overfor turbulente tiår. Kraftsystemet endrer seg.
Å unnlate å snakke om slike tradeoffs er den store unnlatelsessynden i norsk energi-, klima- og miljøpolitikk i dag. Det lurer oss til å tro at dette enkelt lar seg løse, og at det først og fremst handler om god vilje. I stedet handler kampen om at vi finner løsninger som minimerer de skadevirkningene ny fornybar energi vil ha på lokalsamfunn og økosystemer.
Men det er ikke til å komme fra at vi står overfor turbulente tiår. Kraftsystemet endrer seg – i Norge og i Europa – og det spriker for tiden i mange retninger samtidig. Det gir en del uheldige utslag. Det er vanskelig å si hvordan kraftsystemet til slutt vil se ut, men det vil fortsette å sprike i flere tiår fremover.
Vi har sett disse utspillene fra Hogne Hongset i diverse kanaler og medier i mange år nå, og de færreste av oss som faktisk bedriver seriøs forskning på energi, klima og miljø tar ham alvorlig.
Hongset må gjerne fortsette å kjempe mot vindmøller, men minner nå mer og mer om Don Quijote.
