Det amerikanske presidentvalget er et valg mellom kapitalisme og kommunisme. Bør investorer bry seg?
I det blå hjørnet: kvinne og sittende visepresident av indisk afroamerikansk minoritetsbakgrunn som går til valg mot status quo; som lover frihet og en bedre fremtid, men uten å ha noen uttalt politikk; forsvarer av det liberale samfunn, men som nekter å besvare spørsmål fra den frie presse.
I det røde hjørnet: en gammel hevngjerrig bullsshitartist som burde fokusert på sitt politiske budskap, men som ikke klarer å holde fingrene fra tastaturet med endeløs ranting for de minste fornærmelser fra “den dype staten” som “stjal” hans trone.
Ved første øyekast er den amerikanske valgkampen et absurd teater, som ikke kaster et flatterende lys over liberalt demokrati som styringsform.
Men zoom ut, så danner det seg et tydeligere bilde av motsetningen som valget egentlig handler om. Den tidløse konflikten. Kapitalisme mot kommunisme.
En som hevder han ikke bryr seg om valget er Oljefondsjef Nicolai Tangen
Markedet vil ha Trump. Men vil han gi bedre avkastning?
For å ta det første først. Siden dette først og fremst er en side for investorer, som først og fremst (la oss være ærlige) er mest opptatt av å se verdien på porteføljene sine gå opp, og alt annet er av sekundær betydning. Har valget i USA noe å si?
Svaret er faktisk ja.
I år ser det ut til å være en klar sammenheng mellom Donald Trumps vinnersjanser og sentimentet i markedet. Om det er kausalitet eller korrelasjon skal vi ikke si. Men når sjansen for Trumpseier går opp, går aksjemarkedet, og krypto, opp. Når sjansen for Trumpseier går ned, går markedene ned. Forenklet sagt. Om man holder alle andre variabler utenfor.
Det er ikke dermed sagt at aksjemarkedet faktisk vil gå bedre med Trump enn Kamala Harris som president. I 2016 var en Trumpseier ansett som negativt for aksjemarkedet. Da seieren var et faktum, falt de amerikanske indeksene som en sten i futuresmarkedet. Carl Icahn løp hjem fra Trumps valgvake for å kjøpe mens blodet rant i gatene. Fasit ble at aksjemarkedet gikk mye bedre enn Trump enn på forhånd fryktet.
Random walk på kort sikt
På kort til medium sikt vil pengepolitikk være en mye viktigere variabel for aksjemarkedet enn Trump eller Harris-regjeringens politikk. Under begge to vil den amerikanske staten fortsette å gå med enorme budsjettunderskudd lenger enn øyet kan se, og det vil gå minimum ett år inn i presidentperioden og trolig mer, før det vil ha noen nevneverdig forskjell for statsfinansene om det er Trump eller Harris som sitter i Det hvite hus. Joda, Trump er nominelt mer “pro-business”. Men vil det oversettes til faktisk politikk som resulterer i høyere økonomisk vekst, og som har større innvirkning på den økonomiske veksten enn andre ikke-politiske, eksogene variabler. Det vet vi pent lite om.
Kapitalisme > Kommunisme på lang sikt
På lang sikt derimot, er det nærliggende å anta at det vil ha betydning om amerikansk politikk beveger seg i kapitalistisk eller kommunistisk retning. Ikke bare for amerikansk økonomi og det amerikanske aksjemarkedet. Men også for verdensøkonomien og de globale kapitalmarkedene.
Fullkommen kommunisme er selvsagt like usannsynlig som perfekt frimarkedskonkurranse. Men vi vet av historisk erfaring at jo nærmere et samfunn kommer fullkommen kommunisme, desto nærmere konvergerer aksjemarkedets avkastning mot -100 prosent. På den annen side, i blandingsøkonomier med imperfekt kapitalisme, tilsier historisk erfaring at økonomien vil vokse med et par prosentpoeng i året, og aksjemarkedet vil stige med 5-10 prosent i året. Det er ingen garanti for fremtidig utvikling. Men det er nok til å fastslå at kapitalisme er bedre enn kommunisme, både for økonomien og aksjemarkedet.
Er Kamala virkelig kommunist?
Elon Musk la ingenting imellom da han nylig erklærte Kamala en kommunist, med henvisning til hennes utsagn om like utfall for alle.
Gode liberalere vil kanskje, ikke urimelig, innvende: hvordan kan du si både at Kamala ikke har noen politikk og at hun er en kommunist? Du kan ikke både ha kaken og spise den?
Til det er svaret. Joda, Kamalas kampanje går på “vibes”, ikke politikk. Men det er kategorisk kommunistiske vibber: Sosial justis, wokeisme, radikal Pride, BLM, DEI, postmodernisme og Palestinasaken, dekolonisering av akademia og defunding av politiet. Camp Kamala tilbyr alle de venstreradikale strømningene i tidsånden inkludert i en mangfoldig om motsetningsfull buffet. Å lage en sammenhengende politisk plattform av disse vibbene er en umulig oppgave – som er grunnen til at jeg tror Kamala-kampanjen før eller siden vil møte seg selv i døren. Men fellesnevneren disse strømningene har, er at de er moderne eufemismer for revolusjonær Marxisme.
Kamala er kanskje et tomt skall, men over henne henger skyggene av Marx, Engels, Lenin og Mao. Som Eric Weinstein påpeker, kan dette høres fåfengt ut. Ingen ser Joe Biden eller resten av Demokratenes lederskap som kommunistiske. Men i naiv opportunisme har de sluppet en trojansk hest inn i partiet. Demokratene trodde de kunne bruke marxistiske ideer rebrandet i woke silkepapir for politisk vinning, til å lokke minoritetsvelgere og vinne kulturkrigen. Istedet har revolusjonen overtatt partiet, spist det opp innenfra. Med tronskiftet fra Biden til Harris, er ikke Marxismen lenger skjult i den trojanske hesten, men ut i det åpne.
Er Trump motgiften?
Ikke alle vil kjøpe denne analysen. Norske “USA-Eksperter” og andre til venstre for sentrum vil nok avfeie det som tullball, sludder og vås. Oljefond-sjef Nicolai Tangen hevder at han ikke bryr seg om presidentvalget. Men påstanden hans om at begge partiene er “pro-business” får settes på kontoen for politisk korrekthet.
Om man ser forbi semantikken og koker det ned til essensen, er diagnosen klar. Det Demokratiske partiet har blitt smittet av et dødelig virus, og det viruset er kommunisme. Og om det er noe som skiller investorer fra politikere, journalister og tankesmeder, så er det at man må forholde seg til verden slik den faktisk er, ikke slik man ønsker den skal være.
Og hvis Kamala er en kommunist, hvilken investor ved sine fulle fem ville stemt for henne? Ingen.
Likevel har hun sneket seg forbi Trump i både meningsmålingene og prediksjonsmarkedene, med god margin. Trump har mistet momentum, og har til stor frustrasjon for sine supportere, slitt med å “stay on message”, til fordel for karakteristisk men lite konstruktiv rabulering og raljering. (Så gjenstår det å se om gårkveldens X-konversasjon med Elon Musk vil ha noen effekt ene veien eller andre).
Trump er langt fra den perfekte kandidat. Men om man ser gjennom fingrene med alle usammenhengende ordsalater, bullshit og selvskryt, og stripper det ned til kjernen, så er Trump kapitalist, ikke kommunist. På mange måter stereotypen av en Amerikansk Kapitalist, på godt og vondt.
Mens de ideologiske arkitektene bak Kamala Harris er forlengst døde kommunister og franske filosofer, kommer mye av det intellektuelle kruttet for Team Trump fra medlemmer av den gamle PayPal-mafiaen. Først og fremst Peter Thiel og David Sacks, og i økende grad Musk, (med merkbart unntak av LinkedIn-gründer Reid Hoffman, som bokser for Team Kamala). Trumps visepresidentkandidat, J.D. Vance, er Thiels protesjé.
For denne tungt Tolkien-inspirerte gjengen er årets valgkamp intet mindre enn en krig mellom det gode og det onde. Og selv om Kamala ikke ser ut som Sauron, er de hellig overbevist om at hun er en mørkets fyrstinne som vil forvandle Amerika fra en shining city on a hill til Mordor og binde frie amerikanere i trelldom. Trump, som Frodo i ringtrilogien, er ikke den helten de hadde sett for seg, men den helten de endte opp med. I hans hender hviler kapitalismens skjebne
