Møtet mellom Trump og Zelenskyj avslører hvordan vestlige verdier har kollapset under presset fra virkeligheten. Når liberalismen møter geopolitikkens nådeløse logikk, står vi igjen med noe mer enn et mørkt tronespill?
I 2007 skrev Peter Thiel et ganske interessant essay om The End of the Straussian Moment. Det kan være verdt å lese for de som fortsatt er av det inntrykk at vi lever i en liberal verden med visse universelle verdier, prinsipper og menneskerettigheter i en regelbasert verdensorden, der fremgang og velstand følger aksiomatisk av et teleologisk prerogativ.
Denne verdensordenen er ikke lenger. Som en død ledestjerne lyser den fortsatt opp meningssidene i The New York Times, eller Aftenposten på våre trakter. Og den lever fortsatt i hodene til en del glade liberalere som hadde sine formative år i kjølvannet av Berlinmurens fall og det unipolare øyeblikket. Oppsummert av Francis Fukuyamas essay om historiens slutt og den siste mann, med tesen om at vestlig liberalt demokrati og frimarkedskapitalisme ville spre seg til alle verdens kriker og kroker som den universelle og ultimate styringsform for menneskelige samfunn.
Den liberale verdensordenens feilskjær
Men ute i virkeligheten har forutsetningene for den liberale verdensordenen blitt knust som porselensvaser i møte med en hammer. Terrorangrepene den 11. september og de påfølgende evighetskrigene i Midtøsten minnet mer om Samuel Huntingtons Sivilisasjonenes sammenstøt enn om enden på historien.
Finanskrisen i 2007-08, den store resesjonen og gjeldskrisen i Eurosonen, knuste kredibiliteten til Washington-konsensusen. Ikke lenger kunne dresskledde representanter fra Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken og Wall Street fly rundt og belære ledere i den tredje verden om ansvarlig finansiell styring og forvente å bli tatt seriøst.
Etter flyktningkrisen i 2015 kunne ikke engang Kristin Clemet lenger snakke høyt om sin pamflett om De nye seierherrene, og utopien om et multikulturelt smeltedigelssamfunn med åpne grenser og åpne hjerterom.
Etter at vestlige myndigheter stengte ned sine samfunn og innskrenket borgernes friheter under Covid-19-pandemien i 2020, kan de ikke lenger hevde at vi lever i frie og åpne samfunn med troverdigheten i behold. Som Lord Jonathan Sumption sa, når friheten skrus av, kan den ikke simpelthen slås på igjen. Presedensen er satt. Magien er brutt. Har myndighetene stengt ned samfunnet en gang, er forventningen plantet for at det kan skje igjen. Det er ingen vei tilbake til status quo ex ante. Eller som John Gray skrev, pandemien var et historisk vendepunkt for liberalismen.
Peter Thiel har ofte vært i forkant av samfunnets zeitgeist. Som da han skrev en bok om woke-hjerneviruset og medgrunnla PayPal på 90-tallet, investerte i Facebook og Palantir på 2000-tallet og støttet Donald Trump i 2015, lenge før han var stueren hverken i Silicon Valley eller på Wall Street. Som den kontroversielle ytre-høyre-bloggeren Curtis Yarvin sier det, er Thiel en som har blitt avhekset av den liberale trolldommen. Han er fullstendig opplyst. For andre går det tregere. Den post-liberale tåken er fortsatt tett.
Fra liberal idealisme til objektiv realisme: Ukraina i den post-liberale epoken
Så hvorfor denne lange omveien før vi kommer til poenget? Vel, slik denne skribenten ser, er dette et nyttig rammeverk for å forstå konflikten i Ukraina og fredagens forsmedelige sammenstøt mellom Trump og Ukrainas President Volodymyr Zelenskyj i Det hvite hus.
Hvis vi skal forstå hva som skjer deskriptivt, i motsetning til å mene normativt, må vi se verden med objektive briller, ikke med liberale briller. For all del, vi kan synse og mene hva som burde skje og hvordan tingenes tilstand burde vært. For eksempel kan vi brenne for liberale imperativer som at Ukrainas suverenitet skal opprettholdes, at Russland skal fordrives fra ukrainsk territorium og at folkeretten og andre internasjonale konvensjoner må etterleves.
Men dette er en nettside for investorer, av investorer, der vi begrenser oss til å forsøke å forstå virkeligheten slik den egentlig er. Så overlater vi til andre redaksjoner å forholde seg til virkeligheten slik den burde vært. Kall det gjerne kjølig, men hvis du søker mer sentimentale fortolkninger finnes det mer enn nok av det i den liberale dagspressen.
Pressedekningen i kjølvannet av den diplomatiske fadesen i Det ovale kontor er full av indignante overskrifter om hvor skuffende og trist det er at USA svikter Ukraina, og det sedvanlige refrenget om at Oransjemannen dummet seg ut.
Men hva er det faktisk som skjer?
Fra isolasjonisme via pandemi til krigsvilje: Vestens skiftende holdning til Ukraina
Det vi må huske er at så sent som i 2014 var det ingen vestlig vilje til å risikere varm krig mot Russland over Ukraina — for ikke å snakke om tredje verdenskrig. Da Russland annekterte Krimhalvøyen i 2014 var det President Obama som satt med makten i USA. Den presumptive forandringsagenten som vi gav Nobels fredspris på forskudd, hadde liten vilje til å bruke egen politisk kapital eller amerikansk militærmakt for å forsvare Ukrainas suverenitet. Likeledes i de fire årene i President Trumps første periode.
Det krevde en pandemi og et presidentbytte for at den vestlige pipen skulle få en annen lyd. Godt hjulpet av en britisk statsminister på vei ut av Downing Street No. 10 på søken etter et churchilliansk ettermæle og et tysk maktvakuum etter Angela Merkels avgang.
Det var som om NATO-landene våknet opp fra long covid og lockdown-tåke med en ny krigsvilje, ute av proporsjon med deres økonomiske bæreevne, da russiske tanks rullet over den ukrainske grensen den 24. februar 2022.
Om man helt og fullt ser bort fra mer konspiratoriske vinklinger om Biden-familiens koblinger til Ukraina, så er det vesensforskjeller mellom Joe Biden og hans forgjenger Obama. Til tross for Messiaskonnotasjonene hadde Obama temmelig isolasjonistiske instinkter i utenrikspolitikken. Han var i bunn og grunn en halv-kommunistisk hippie som gikk til valg for å ende George W. Bushs mislykkede eventyr i Afghanistan og Irak. Biden derimot var mye mer av en Fukuyama-liberaler enn både Obama og Trump. Med en Weltanschauung som størknet på 90-tallet da USA regjerte suverent som verdenspoliti. Mens både Obama og Trump er sympatiske til Monroe-doktrinen, var Biden tilhenger av en militant utenrikspolitikk.
Bidens Amerika hadde imidlertid evnen til å bære byrden av krigen i Ukraina. Det samme kan ikke sies om Europa. I det som helt sikkert vil bli et case-studie for historiebøkene, valgte de europeiske landene, ferskt ut av en pandemi med en svekket økonomi, å gå til proxy-krig mot sin viktigste energileverandør, samtidig som de ikke hadde noen annen plan B enn et fantasifullt grønt skifte, samtidig som de regulerer næringslivet til døde og samtidig som de satser alle kort på et skjødesløst masseinnvandringseksperiment –– som har økt ytterligere i omfang og kostnad som følger av flyktningstrømmen fra Ukraina. Som Draghi-rapporten har gjort klinkende klart, har ikke Europa råd til alle disse bestrebelsene på en gang.
Med andre ord, det er Europa, i tillegg til Ukraina, som trenger en rask avslutning på krigen mot Russland. USA klarer seg helt fint og kan tillate seg strategisk tålmodighet.
Optimisme til kollaps: En potensiell genial mineralavtale i spill
Når President Zelenskyj reiser til Washington for å søke audiens hos Trump, skulle en tro at han ville gjøre alt i sin makt for å reise hjem med mest mulig godvilje fra amerikanerne. Den gang ei.
Rapportene om en mineralavtale mellom Ukraina og USA hadde utløst optimisme. Det representerte en kløktig kommersiell tilnærming til å løse konflikten med ikke-militære midler. Tesen er logisk: at en betydelig amerikansk kommersiell tilstedeværelse i Ukraina vil fungere avskrekkende for Putin.
Dette var et positivt fremskritt fra Trumps lenge kjente skepsis til krigen og spekulasjoner om at han kan være villig til å strupe all støtte til Ukraina.
Diplomatisk selvmord: Zelenskyjs fatale feilvurderinger
I en diplomatisk skandaleopptreden for historiebøkene begikk dog Zelenskyj en blunder av dimensjoner som øker sjansene for at Trump gjør nettopp det: kutter all støtte og overlater ukrainerne til seg selv – og Europa. Han presterte å fornærme den amerikanske presidenten og hans litt mer enn gjennomsnittlig sensitive ego.
Det begynte å gå galt allerede ved ankomst, da Trump påpekte den ukrainske presidentens bekledning: “All dressed up today”. Si hva du vil om den postsovjetiske grilldressen som har blitt Zelenskyjs symbol. Drakten var sikkert ment å signalisere solidaritet med soldatene som kjemper ved fronten. Men plagget minner mer om den vulgær-casual-looken til ukrainere som går rundt på Dubai Mall enn uniformene til ukrainerne som ligger i skyttergravene.
Viktigere, Zelenskyj visste at ikke bare Trump, men mange amerikanere, finner kleskoden hans provoserende. De ser ikke solidaritet med soldatene, men respektløshet mot det amerikanske presidentembetet og utakknemlighet mot amerikanske skattebetalere. Slike ting har også betydning.
Det var heller neppe noe sjakktrekk at Zelenskyj begynte seansen i Det ovale kontor med å vise Trump bilder av lemlestede ukrainere. De menneskelige lidelsene i krigen er dypt tragiske. Det er nettopp derfor Trump ønsker å ende krigen. Men det hjelper ham ikke å få bilder av elendigheten i fanget midt i en pressekonferanse for full offentlighet. Det var ingen vis statsmannsmanøver av den ukrainske presidenten.
Zelenskyjs overspiller sine kort: Kan han overleve Trump-fornærmelsen?
Deretter var det et spørsmål fra en journalist som lurte på om Zelenskyj eide en dress, som sendte seansen ut på glattisen. Zelenskyj kunne unnviket det grasiøst. Men han svarte smålig og med frekkhet i tonen. Likevel forholdt Trump seg sindig og behersket.
Det var først da Zelenskyj ble i overkant belærende i tonen om sjansene for en diplomatisk løsning på konflikten, at begeret rant over. Ikke for Trump, men for visepresident J.D. Vance. Da var det gjort. Zelenskyj kunne backet ned og roet gemyttene, men mer som en kranglefant i en bar i Kievs bakgater enn som en diplomat, valgte han å eskalere den verbale konfrontasjonen mot verdens to mektigste menn foran hele Washingtons pressekorps.
Det er vanskelig å se hvordan Zelenskyj kan overleve denne seansen. Han har seg selv å takke. For den ukrainske krigsinnsatsen har han nå utspilt sin rolle.
Det ufravikelige faktum er at både Ukraina og Europa trenger amerikanerne. Og for det trenger de Trumps godvilje. Europeisk indignasjon og høymoral er ingen erstatning for amerikansk militærmakt på slagmarken.
Situasjonen er nå helt i limbo. Trump og USA kan leve fint med det. Det kan ikke Ukraina og Zelenskyj. Europa vil fordømme Trump og sende sine sympatier til Zelenskyj. Men det er dollar og krutt han trenger. Det kan ikke Europa tilby nok av.
Trump banker den siste spikeren i den liberale verdensordenens kiste
Slutten på den liberale verdensorden ble ikke markert med ett spesifikt vendepunkt, men gjennom en rekke hendelser som har omformet den globale maktbalansen. Fra 9/11 til finanskrisen, fra terrorangrep til pandemier, har verden sett en stadig større avstand fra de idealene som tidligere var utropt som universelle sannheter. Møtet mellom Trump og Zelenskyj er et nytt kapittel i denne prosessen — et kapittel der de liberale idealene ikke lenger kan påtvinges verden uten hensyn til geopolitiske realiteter. I et slikt landskap er det ikke lenger plass for naivitet eller forutsetninger om at fremgang følger aksiomatisk av et teleologisk prerogativ. I stedet krever fremtiden en ny forståelse av et tronespill av makt, allianser og nasjonale interesser – en forståelse som er mye mer pragmatisk og langt mindre idealistisk. I den grad liberalismen har en fremtid, er det som John Gray skriver, som terapi mot frykten for mørket.
