I Haag forplikter Europas ledere seg til opprustning og industriell gjenreisning. Samtidig marsjerer de i regnbueparader og roper slagord for Palestina. Europas fremtid avgjøres i spennet mellom ansvar og absurditet.
«Demokratiets dualisme» var en av klisjefrasene til Kamala Harris under den amerikanske presidentvalgkampen i fjor. Som det meste Harris sa, var det bare rør. Men tankene mine gikk likevel til hennes ord.
For den siste uken har vi vært vitne til en fortelling om to ulike Europa. Hvorav bare det ene har en sjanse til å overleve.
Et politisk tidevannsskifte i Haag
I Haag for en uke siden snudde europeiske ledere flere tiår med status quo i sikkerhetspolitikken på hodet. De samme landene som brukte alle regnskapstriks i boken for å nå NATO-målet om å bruke to prosent av bruttonasjonalprodukt på forsvarsbudsjettet. Plutselig blir de alle enige om å mer enn doble NATO-målet til fem prosent av BNP, i møte med trusselen fra en usikker verden generelt og Russland spesielt.
Det nye femprosentsmålet har ambisjon om full implementering innen 2035. Alle medlemsland – med unntak av Spania – sluttet seg til forpliktelsen om å bruke fem prosent av BNP på forsvar og sikkerhet, hvorav 3,5 prosent skal gå til tradisjonell forsvarssektor og 1,5 prosent til infrastruktur, industri og strategisk teknologi. Flere øst- og nordlige medlemsland – Polen spesielt, samt de baltiske landene – har vist stor vilje og handlingskraft. Polen planlegger å nå 5 % allerede i 2026. Alle land skal levere nasjonale veikart innen midten av 2026, og det legges opp til en felles gjennomgang i 2029.
Ikke for Moskva – men for vekst
Er det troverdig? Neppe. Er det nødvendig? Trolig. Ikke av de årsakene som nevnes. Men fordi Europa behøver å øke investeringene hvis økonomien skal ha noe håp om å unngå stagnasjon. Problemet er bare – som Draghi-rapporten påpeker – at Europa mangler investeringsmuligheter. Så da får det bli forsvarsindustrien.
Det er ikke nødvendigvis helt på trynet. Ikke for å forsvare oss mot Moskva. Men for å bygge en ny økonomisk fremtid. Som Ungarns statsminister Viktor Orbán understreket er ikke den største trusselen Russland: «Den største trusselen mot Europa er konkurranseevne … Den reelle trusselen handler ikke om sikkerhet, men om økonomi – og at vi mister vår konkurranseevne i global handel.»
Det finnes dog en mulighet for at Europa kan få i pose og sekk; både sikkerhet og konkurranseevne. De teknologiske miraklene i både Silicon Valley og Israel ble tross alt bygget på et fundament av statlig drevne investeringer i forsvarsindustrien.
Kan det samme skje i Europa? Kan en storstilt statlig satsning på forsvarsindustrien bane vei for nye teknologiske månelandinger, og utløse en kaskade av innovasjon? En blomstring av nytt næringsliv som ikke ville vokst frem overlatt til privat sektor alene?
Proposisjonen har formodningen mot seg. Samtidig har ikke Europa noen handlingsalternativer som fremstår mer attraktive. For å si som dvergen Gimli: «Sikker død. Liten sjanse for suksess. Hva venter vi på?»
Pride, Palestina og det resignerte Europa
Men så har vi det andre Europa. Det Europa der de to politiske prosjektene som flagges høyest er, Pride og Palestina.
Det var en sterk kontrast fra alvoret og seriøsiteten som preget NATO-møtet i Haag, til den påtatte lettsindigheten da de samme politiske lederne troppet opp i gatene for å delta i Pride-parader, fra Oslo til Budapest, i helgen.
At Pride og Palestina er to langt på vei motstridende politiske prosjekter, så ikke ut til å legge en demper for hverken Espen Barth Eide eller noen av de andre gledessprederne som danset gatelangs og øste av sin kjærlighet.
På Glastonbury-festivalen i England jublet publikum til artistenes scenerop om «death to IDF», samtidig som de veivet flaggene til de som bestialsk myrdet 378 konsertgjengere på Nova-festivalen i Israel 7. oktober 2023. For Pride-gjengen er det ingen logisk brist å vise sin støtte til grupper som ville kastet alle kledd i Pride-farger ned fra taket av nærmeste høyhus, hengt dem i nærmeste heisekran eller dratt dem i tau etter en pickup-truck gjennom gatene. Det er suicidalt empati.
Et spørsmål om overlevelse
Dette andre Europa har gitt opp håpet om fremtiden, både i biologisk og politisk forstand. Det er et freak-show som tærer på gårsdagens mektige sivilisasjon, uten evne til forsvar og uten kapasitet til fornyelse.
Så hvilket Europa er det som vil definere fremtiden? Det seriøse Europa som har funnet en ny målbevissthet i kjølvannet av Ukraina-krigen? Eller det skjødesløse og obskøne Europa, der hat er forkledd som kjærlighet, og resignasjon dekket over av falsk feststemning?
Fremtidsutsiktene ser ikke lyse ut. Men kun for ett av disse kontinentene finnes et håp om overlevelse.
