Jens Stoltenberg lovet reformer, men leverer bare småpenger, dyrere elbiler og diesel – og et skattelotteri for de heldige få. En gang var han en modig reformator. Nå er han bare en maktkåt administrator for et Norge i avviklingsfasen.
En tusenlapp i skattelette for gjennomsnittsmannen med 700 000 kroner i inntekt. Det er det finansminister Jens Stoltenberg har å by på.
Og skattelotteriet da. Må vi ikke glemme. 100 000 heldige vinnere født mellom 1991 og 2006 får i snitt 12 500 kroner i skattelette, skjønt bare 42 000 forventes å kvalifisere til fradraget.
Ellers får du dyrere elbiler, dyrere diesel, slutt på gratis ferje og mer støtte til Ukraina.
Oljepengebruken? 579 milliarder. Det er like mye som hele statsbudsjettet i 2003.
Hvis du rundt årtusenskiftet fikk fortalt at Norge ville ha over en halv billion oljekroner til disposisjon på statsbudsjettet et kvart århundre frem i tid, skulle en kanskje tro at vi hadde lyktes å bygge et utopisk samfunn?
I virkeligheten vil de færreste påstå at velferdsutviklingen i Norge har holdt tritt med veksten i statsbudsjettet siden Stoltenberg 1.
Hvor ble det av reformene?
Apropos Stoltenberg 1.
At Jens Stoltenberg har blitt gammel og grå siden den gang er naturlig. Men han har også mistet reformiveren, og tør vi påstå, mistet interessen for å bygge et bedre Norge.
Kritikken for nyliberalisme og New Public Management til tross, Stoltenberg 1 hadde en ambisiøs og ikke minst logisk konsekvent politisk moderniseringsagenda. “En bedre organisert stat” var mantraet.
Telenor ble delprivatisert og børsnotert i 2000. Statoil ble forberedt for børsnotering. Pensjonskommisjonen ble satt ned. Arbeidet med NAV-reformen ble satt igang. Kvalitetsreformen i høyere utdanning ble utformet. Styringsstilen var teknokratisk og markedsorientert. Målet var å skape mer markedsdisiplin og frigjøre kapital, samtidig som staten beholdt kontroll.
Stoltenberg 3: Når makt er alt
Kontrasten til “Stoltenberg 3” er slående. Stoltenberg i dag er tappet for politiske ideer. Han fremstår blottet for ambisjoner om å bygge et bedre Norge, ikke en mer effektiv stat eller et mer lønnsomt næringsliv.
Han er blitt en kjendis-administrator for et politisk prosjekt som har gått inn i avviklingsfasen. En lang, sakte og oljesmurt avviklingsfase, men en avviklingsfase likefullt.
Stoltenberg er den stereotypiske 89-eren som trodde på Francis Fukyamas beretning om historiens slutt. I tomheten etter demokratiets og markedsliberalismens triumf, har Stoltenberg blitt tatt med buksene nede av masseinnvandringen og sivilisasjonenes sammenstøt. Nå vet han ikke hva han skal gjøre. Han vil ha makt, men han har ingen ideer om hva han vil bruke makten til.
For å parafrasere Stoltenbergs favorittsitat om markedet. Stoltenberg i sin nåværende drakt er en glimrende tjener og en elendig mester. Han er en administrator, ingen leder.
München venter
Kanskje har Stoltenberg blitt for stor og viktig for Norge. Siden han satt som statsminister har han beriket seg grovt på en perpetuering av krigen mellom Russland og Ukraina. 37,2 millioner kroner i skattefri inntekt har han dratt inn – med et formodentlig minimalt kostnadsnivå – i tiåret som NATO-sjef, uten å ha utrettet noe for å få krigen til en slutt. Nå venter høsting av inntekter for boken om den krevende tiden.
I samme tid har Norge opplevd et historisk exodus til Sveits av gründere og investorer som presset ut av Støre-regjeringens drakoniske skattebyrde.
Under valgkampen lokket Stoltenberg lilla-velgere med fristelsen om et skatteforlik. De som hadde forhåpninger om at det kunne føre til en reform med ekko fra Stoltenberg 1, ble raskt frarøvet enhver slik illusjon. I finanstalen ble dette tonet ned og skjøvet ut til 2027.
Innen det kan ideen godt være glemt og Stoltenberg vekk. Nå som han har gjort sitt for å sikre Arbeiderpartiet fornyet regjeringsmakt, kan han likegjerne hoppe av skuta og ta opp den utsatte toppjobben sin på sikkerthetskonferansen i München med det samme. For det er åpenbart at han ikke lenger har noen ambisjoner eller ideer for å bygge et bedre Norge.
Som Cromwell sa: «Du har sittet her altfor lenge uten å utrette noe. Nok nå – i Guds navn, gå!»
