En dramatisk vending i tollpolitikken kom da blodbadet på børsene spredte seg til rentemarkedet. Med USAs skjøre statsfinansielle stilling, ble Trumps hånd tvunget. Men et skifte fra konfrontasjon til forhandling lå hele veien i kortene – og Trumps gambit har nå isolert Kina som USAs handelspolitiske hovedfiende. Spillteorien gir nøkkelen til å forstå strategien bak galskapen.
Trump-administrasjonen kunne leve med blodbad på børsene, men ikke med trøbbel i statsobligasjonsmarkedet. Til det er den amerikanske statsgjelden for høy og budsjettunderskuddet for stort. Den brå vendingen oppover for statsrentene de siste dagene tvang Trumps trekk.
Onsdag kunngjorde president Donald Trump en 90-dagers pause på de nylig innførte «gjensidige» tollsatsene for de fleste land, og lar det være med den universelle tollsatsen på 10 %.
Trump vil aldri si det høyt at det var tendensene til turbulens i rentemarkedet som tvang hans hånd. Men han kom med en implisitt vedkjennelse, da han sa at han hadde hørt på uttalelser fra blant andre JP Morgan-sjef Jamie Dimon i et intervju på Fox onsdag morgen. Trump la til at det er slike beslutninger han fatter på instinkt.
Trumps instinktive pivot: Fra konfrontasjon til forhandling
Forsåvidt er timingen og den utløsende årsaken av underordnet betydning, all den tid det hele veien lå i kortene at Trump før eller siden ville foreta en pivot fra konfrontasjon til forhandling – slik alltid har vært hans modus operandi.
Finansminister Scott Bessent spant det som at denne strategien var en del av en målrettet forhandlingsmetode, som smalnet inn handelskrigen til en konfrontasjon mellom USA og Kina. En sannhet med modifikasjoner, men likevel ikke helt riv ruskende galt.
Kunngjøringen hadde en umiddelbar positiv effekt på det amerikanske aksjemarkedet. S&P 500 steg med 9,5 %, mens Nasdaq Composite hoppet 12,2 %. Minutter etter åpning på Wall Street postet Donald Trump på Truth Social at “THIS IS A GREAT TIME TO BUY!!! DJT”. Et aksjetips for historiebøkene, (og finanstilsynet?). Med kun 73 minutters mellomrom skiftet Goldman Sachs fra å spå resesjon til å ikke spå resesjon likevel.
Utsettelsen fulgte etter diplomatisk kontakt fra over 75 nasjoner som søkte å forhandle om handelsvilkår. I kontrast økte Trump-administrasjonen tollsatsene på kinesiske importvarer til 125%, med henvisning til en «mangel på respekt» og økende handelsspenningsnivåer. Kina svarte med å heve sine tollsatser på amerikanske varer til 84%.
Handelskrigen som strategisk forhandling: Spillteori i praksis
Er Trump så dum og irrasjonell som norske USA-eksperter vil ha det til? Eller er det en logikk bak den tilsynelatende galskapen?
Hvis man ser litt nærmere på saken, så er det klart at den eskalerende handelskrigen mellom USA og Kina er en forhandling med høy innsats, som følger logikken i spillteori. På overflaten ser det ut som bare irrasjonelt, implusivt og hasardiøst spill. Men bak kaoset utviser konflikten klassiske spillteoretiske dynamikker som tvangsdiplomati, brinkmanship, forpliktelsesstrategier og usikkerhet som maktmiddel.
Disse konseptene, utviklet av nobelprisvinner Thomas C. Schelling og andre, bidrar til å forklare det som ved første øyekast kan fremstå som uforutsigbar politikk. I virkeligheten kan det være et kalkulert forsøk på å manipulere forventninger, presse motstandere og reforhandle maktbalansen i verdenshandelen.
Slik ser Trumps handelskrig ut som anvendt spillteori i fem akter:
1. Toll som strategisk våpen: Evnen til å påføre smerte
Toll brukes ikke primært som økonomisk politikk, men som et pressmiddel – et kostbart signal som er ment å påføre smerte, ikke som et mål i seg selv, men for å tvinge frem innrømmelser (inducing compliance). Dette er i tråd med Schellings begrep om «the power to hurt»: evnen til å skade andre troverdig gir forhandlingsmakt. Toll er her et virkemiddel for å oppnå noe, ikke et mål.
2. Tollopptrapping: Brinkmanship og trusler med tilfeldighet
Den kraftige tolløkningen på kinesiske varer er et skoleeksempel på brinkmanship – kunsten å manipulere en felles risiko for katastrofe, ifølge Schelling, («manipulating the shared risk of disaster»). I stedet for å komme med en deterministisk trussel, øker USA risikoen og holder utgangen usikker. Dette kalles «the threat that leaves something to chance» – en trussel som virker fordi den skaper usikkerhet om hvor langt partene er villige til å gå.
3. Uforutsigbarhet som strategi: Strategisk irrasjonalitet og Nixons «madman theory»
Trumps uforutsigbare handelspolitikk kan virke impulsiv, men i spillteorien er strategisk irrasjonalitet et effektivt virkemiddel. Hvis motparten tror du kan være villig til å skade deg selv for å skade dem, øker sjansen for at de gir etter. Dette speiler Richard Nixons «madman theory» fra Vietnamkrigen:
«Jeg vil at nordvietnameserne skal tro at jeg har nådd et punkt hvor jeg kan gjøre hva som helst for å stoppe krigen. Vi slipper bare ordet til dem: ‘For Guds skyld, dere vet at Nixon er besatt av kommunisme. Vi kan ikke kontrollere ham når han er sint – og han har fingeren på atomknappen.’» — Richard Nixon til H.R. Haldeman (1968)
Trumps adferd passer denne modellen: impulsive meldinger i sosiale media, plutselige opptrappinger og tilsynelatende irrasjonelle vendinger skaper usikkerhet og dermed forhandlingsstyrke.
4. 90-dagers pause: Selektiv gjengjeldelse og screening
Beslutningen om å utsette «gjensidige» straffetollsatse for de fleste land i 90 dager – med en flat sats på 10 % – viser at USA bruker en selektiv gjengjeldelsesstrategi. Ved å belønne samarbeidsvillige aktører og isolere Kina, etablerer USA en screeningmekanisme (Kreps & Wilson, 1982) som åpner for bilaterale avtaler samtidig som hovedmotstanderen utsettes for maksimalt press. Det signaliserer fleksibilitet i taktikken uten å svekke troverdigheten.
5. Tidsfrister og forpliktelse: Å binde egne hender
Ved å sette en frist i juni for skreddersydde handelsavtaler, bruker USA en forpliktelsesstrategi – et klassisk grep i spillteorien for å gjøre trusler og løfter mer troverdige (Schelling, 1960; Elster, 1979). Fristen fungerer som en selvpålagt begrensning: ved å binde seg til å handle dersom forhandlingene mislykkes, reduserer man sin egen handlefrihet og signaliserer alvor. Dette er et skoleeksempel på å «binde sine egne hender» for å styrke sin posisjon.
The Art of the Deal – men fortsatt langt igjen til mål og høy risiko for gjensidig ødeleggelse
Som Schelling bemerket i The Strategy of Conflict (1960), handler forhandlingsmakt ikke nødvendigvis om styrke alene, men om å manipulere forventninger, kontrollere risiko og troverdig signalisere at man er villig til å ta smertefulle valg. Som sådan fremstår Trumps handelskriger ikke som et resultat av irrasjonalitet – men en kalkulert kamp om hvem som kontrollerer usikkerheten, hvem som lider mest troverdig, og hvem som gjør siste trekk.
Denne tilnærmingen harmonerer også med Trumps egen filosofi fra The Art of the Deal, hvor uforutsigbarhet beskrives som et kjerneprinsipp: «Overraskelsesmomentet fungerer best i business.» Trump vektlegger ofte betydningen av å skape kriser, gå fra bordet og fremstå sterk – selv når han bløffer. Sammensmeltingen av Schellings teoretiske innsikter og Trumps instinktive stil danner et eksplosivt, men strategisk gjenkjennelig mønster: forstyrre status quo, eskalere innsatsen – og vent på at motparten skal gi etter.
Med 90-dagersutsettelsen har Trump redusert risikoen for en (riktignok selvskapt) finanskrise, samtidig som han har fremprovosert et oppgjør med den handelspolitiske ordenen som har rådet siden Kinas innlemmelse i verdensøkonomien etter Mao.
Nå er det motpartene sin tur til å velge sine trekk. Mange land vil forhandle handelspolitiske kompromisser med Washington. Men mest spenning er knyttet til de to største aktørene: Kina og EU.
Vil EU alliere seg med Trump eller Beijing? Og vil Xi Jinping bukke under for presset og rope kylling, eller vil han heller risikere en kollaps i kinesisk økonomi fremfor å tape ansikt på den internasjonale politiske scenen? Det første spørsmålet vil få stor betydning for det andre.
