Norge har lent seg på EØS-avtalen og trodd at verden er snill. Men Trumps tollsjokk, EUs mottiltak viser én ting: Handelskrigen er ikke et unntak, men den nye normalen. Norge kan ikke lenger sove i timen.
I lengre tid har jeg advart om at handel ikke lenger bare handler om økonomi, men om makt. Da EU i 2018 varslet 25 % straffetoll på stål som svar på USAs handelskrig, befant norsk industri seg brått i skuddlinjen av en geopolitisk konflikt. Vi slapp unna den gangen – regjeringen og NHO drev intensiv lobbyvirksomhet for å sikre unntak for Norge – men lærdommen var tydelig: Økonomien har mistet sin uskyldige rolle. Norske bedrifter og investorer opererer nå på en slagmark der tollsatser, sanksjoner og subsidier har blitt våpen i et globalt maktspill.
25. juli kunngjorde EU at de innfører beskyttelsestoll på norske ferro-legeringer som brukes i stålproduksjon. Tollen skal være flytende og utløses hvis eksportprisen faller under en fastsatt minstepris. Tiltaket gjelder i første omgang i 200 dager og begrunnes med «alvorlig skade» på EU-industrien.
Som jeg skrev i Dagens Næringsliv for en tid tilbake, er det lett å avfeie aggressiv handelspolitikk som galskap, men det vi ser følger en maktlogikk økonomen Albert O. Hirschman beskrev allerede i 1945: Handel kan brukes til å skape avhengighet – og deretter som våpen.
Når handel blir makt – mine treffende spådommer
Da Donald Trump lanserte sine første tollhopp, påpekte jeg i Dagens Næringsliv at dette ikke var tilfeldig rabling, men en strategisk utnyttelse av økonomiske virkemidler. Hirschmans innsikter fra 2. verdenskrig – om hvordan asymmetrisk handel skaper politisk makt – er plutselig blitt høyaktuelle. I 2018 innførte Trump toll på europeisk stål og aluminium under dekke av «nasjonal sikkerhet», og EU svarte med toll på ikoniske amerikanske varer som Harley-Davidson og bourbon.
Jeg har siden advart om at vi var på vei inn i en ny æra der handelspolitikk er maktpolitikk. Dessverre ser vi at det er akkurat det Trump gjør. Denne sommeren så vi et enda mer dramatisk eksempel: President Trump har i år varslet 30 % straffetoll på alle europeiske varer fra 1. august 2025. EU-ledere uttrykte sjokk og planla mottiltak, men den transatlantiske tilliten var allerede frynsete. At en tidligere alliert truer med «økonomisk krigføring i forkledning», som jeg kalte det i en kommentar i Investornytt, viser at spillereglene er endret for godt. Toll blir nå brukt som klubb for å tvinge frem politiske innrømmelser.
Som Hirschman advarte, kan trusselen om å kutte handelsforbindelser være like effektiv som militært press når den ene parten er avhengig av den andre. Nettopp det ser vi: USA utnytter EUs større avhengighet av det amerikanske markedet for å presse frem innrømmelser. Tariffer er ikke lenger bare avgifter – de er geopolitisk maktutøvelse.
Kina og Russland behersker dette maktspråket like godt: Kina straffet Norge for Nobelprisen til Liu Xiaobo ved å stenge norsk laks ute av sitt marked, og Russland brukte gass som våpen mot Europa etter Ukraina-invasjonen. Da jeg for en tid siden argumenterte i Finansavisen for at Oljefondets ensidige USA-avhengighet eksponerer oss for geopolitisk risiko, var det nettopp med dette i tankene. USA blir stadig mer proteksjonistisk, og det “utenkelige” kan skje – hva om Washington i en krise fryser utenlandske midler? I dag, med frosne russiske reserver som fasit og et USA som truer europeiske interesser, er ikke lenger slike scenarioer teoretiske. Mine tidligere analyser i Finansavisen og DN har dessverre vist seg treffende: Handel er blitt et maktspill, og de som ikke forstår det, blir rundspilt.
Europeisk oppvåkning: Strategisk autonomi eller strategisk naivitet?
Europa har lenge trodd at handel var et fredsprosjekt, et nullsumfritt spill der alle vinner. “Wandel durch Handel” – endring gjennom handel – var mantraet da EU utvidet handelsbånd med autoritære regimer i håp om demokratisering. I dag betaler vi prisen for den naive troen. Som jeg skrev i Geopolitika nylig: Europa må riste av seg illusjonene og forme en strategi som matcher realitetene.
EU og Norge antok at globalisert handel primært handlet om effektivitet og vekst, mens andre aktører hele tiden har sett handel som makt og mulighet til å sette premisser. Nå ser vi en etterlengtet oppvåkning. EU har begynt å snakke om “strategisk autonomi” – et ønske om å redusere kritisk avhengighet av andre. Jeg har i mine analyser applaudert dette skiftet: Europa må diversifisere forsyningskjeder og øke selvforsyning av alt fra energi til halvlederteknologi.
Likevel henger Norge litt etter mentalt. Vi har lent oss på EØS-avtalen og antatt at den automatisk skjermer oss. Men som ståltoll-episoden i 2018 viste, EØS er ingen garanti når stormaktene krangler. Norge ble unntatt EU-tollen bare fordi det tjente EUs egne interesser. Vi har også opplevd EUs toll på norsk laks tidligere, til tross for EØS, så vi kan ikke være blåøyde. Strategisk autonomi gjelder oss også. Vi kan ikke basere oss på at “verden er snill” og at vi får selge varene våre fritt så lenge vi følger reglene. Det er, som jeg har kalt det, strategisk naivitet.
Europa og Norge må nå tenke nytt: Forsyningssikkerhet må ofte trumfe laveste pris, strategisk autonomi må veie tyngre enn grenseløs globalisering. Vi ser konturene av dette i politikk som EUs Net Zero Industry Act og USAs Inflation Reduction Act. Norge kan ikke stå på sidelinjen og bare diskutere formuesskatt og fordeling mens andre stormakter reposisjonerer seg. Som jeg advarte i Investornytt: Vi er mer opptatt av skatt enn strategisk posisjonering – og det er livsfarlig.
Norge i en multipolar verden: Lær av Kasakhstans multivektor-strategi
Når verdensordenen fragmenteres i maktblokker, må små land som Norge finne nye måter å navigere på. Her kan Kasakhstan – et land mange knapt tenker på – være en overraskende læremester. Kasakhstan fører en “multivektor-diplomati”, altså en utenrikspolitikk der de ikke lar seg binde av én stormakt, men balanserer flere samtidig. Som en av få norske deltaker på Astana International Forum i år og i 2023 som eneste fra Norge, så jeg med egne øyne hvordan Kasakhstan manøvrerer mellom Kina, Russland, USA og EU. Landet bygger pragmatiske partnerskap østover og vestover, inviterer både amerikanske og kinesiske investorer, og framstår som en brobygger i en tid med økende rivalisering.
Dette er ikke naivitet, men høystrategisk realpolitikk. Jeg mener Norge har mye å lære her. Vi er selvfølgelig fast forankret i våre allianser med USA og Europa, men innenfor det rammeverket kan vi utøve mer fleksibilitet. Norge bør være til stede overalt hvor spillet foregår – også i Astana, Abu Dhabi, Baku og Tbilisi. Hvis ikke, risikerer vi å gå glipp av viktig nettverksbygging og innsikt i den nye dynamikken.
Poenget er ikke at Norge skal skifte side. Poenget er å øke vårt handlingsrom. Kasakhstan har med sin multivektor-strategi skapt seg strategisk handlefrihet – de unngår å bli fanget i skvisen mellom stormaktene. Som lite land i et hjørne av verden har også vi alt å vinne på å studere denne balansekunsten. I en tid der allianser skifter, blokker brytes opp, og toll og teknologi brukes som maktredskaper, må vi som småstat være smidige og opportunistiske. Det som nå skjer i Sentral-Asia er ikke perifert – det er sentralt for å forstå fremtidens spilleregler.
En våpenhvile, ikke fred: Avtalen mellom Trump og EU bekrefter alt jeg har advart om
Søndag kveld kom meldingen: EU og USA har inngått en rammeavtale om handel, kun timer før Trumps varslede straffetoll på 30 % mot europeiske varer skulle tre i kraft. I Skottland møttes Donald Trump og Ursula von der Leyen. Trump erklærte det som “den største avtalen som er inngått”, mens von der Leyen omtalte den som et bidrag til “stabilitet”.
Men la oss være ærlige: Dette er ikke frihandelens gjenkomst. Det er en avtale som ble fremforhandlet under press – og med en klar asymmetri. EU skal ifølge Trump kjøpe amerikansk energi for 750 milliarder dollar, investere 600 milliarder i USA – og anskaffe amerikansk forsvarsmateriell. Til gjengjeld får europeiske varer fortsatt toll i USA – nå bekreftet til 15 prosent.
Den varslede straffetollen ble dermed ikke fjernet – men justert ned og institusjonalisert. Dette er ikke en retur til WTO-logikken eller markedsåpenhet. Det er en byttehandel med klare maktelementer. Det er ikke en avtale, det er en tilbakeholdt trussel, omformulert som “stabilitet”.
Dette bekrefter hele hovedpoenget i dette innlegget – og mine analyser gjennom de siste årene: Handel er i dag ikke bare økonomi. Det er et virkemiddel for å kjøpe lojalitet, tilpasse geopolitiske posisjoner og tvinge frem innrømmelser uten bruk av våpen. Vi har gått inn i en tid der økonomi og sikkerhet er to sider av samme mynt.
Avslutning: Økonomien som slagmark – maktens nye språk
Vi står ved et tidsskille. Trumps tolltrusler og EUs mottiltak er ikke noen forbigående krangel – de er symptomer på en ny verdensorden. For norske eksportører og investorer er dette ikke tiden for å sove i timen. Nå må vi velge om vi skal være en aktør med egen strategi, eller en brikke andre flytter på. Jeg velger det første.
La det ikke være tvil: Økonomien er blitt selve slagmarken i dagens maktspill, og tollsatser, investeringsløfter og energiavtaler er maktens nye språk. Jeg har viet mine analyser til nettopp denne erkjennelsen. Norge trenger en klarere geo-økonomisk strategi – og norske investorer trenger et bredere risikoperspektiv. Mitt mål er å bidra til begge deler.
Når handelsrutene blir slagliner og markeder blir våpen, må vi som nasjon og næringsliv tenke og agere deretter. Jeg skriver dette som et strategisk varsku og en veiviser: Verden endres nå raskere enn de fleste makroøkonomiske modeller kan fange opp. Men vi kan fortsatt handle strategisk om vi forstår spillet.
Og min jobb, som akademiker og geopolitisk kommentator, er å sørge for at Norge ikke spiller med bind for øynene.
Av Dr. Glenn Agung Hole, førsteamanuensis i entreprenørskap og økonomi ved Universitetet i Sørøst Norge.
Denne kommentaren gir uttrykk for skribentens egne meninger, og reflekterer ikke nødvendigvis Investornytts syn.
