Norge sakker akterut i både teknologi, innovasjon og produktivitet. Mens USA ruller ut artifisiell intelligens og vekstmirakler på løpende bånd, står norsk næringsliv stille – og politikerne mangler reformviljen og vidsynet som trengs for å snu utviklingen.
Norge befinner seg i en stille, snikende krise. Produktivitetsveksten avtar og norsk næringsliv sakker akterut relativt til omverden, og USA spesielt. Men på grunn av hvileputen som Oljefondet gir, fanges ikke trusselen opp på den politiske radaren – i beste fall langt ned på listen av politiske prioriteringer.
NHO og McKinsey har nylig lagt frem hver sin analyse av norsk konkurransekraft, som ble fulgt opp av en paneldebatt under Arendalsuka på mandag.
Akterutseilt Norge i akterutseilt Europa
NHO-sjef Ole Erik Almlid er ikke nådig i sin dom: Mens fjorårets Draghi-rapporten tegnet et dystert bilde av et Europa som blir akterutseilt av USA, beskriver NHO-rapporten et norsk næringsliv som ikke engang evner å holde tritt med de beste i Europa.
Norge taper fart mot andre land i det digitale skiftet. Samtidig har det grønne skiftet vist seg langt vanskeligere enn NHO hadde sett for seg – med nesten full stopp i tilgang til ny fornybar kraft de siste årene.
NHO-rapporten peker på et økende teknologi- og innovasjonsgap, svak kapitaltilgang for nye vekstselskaper, høy eier- og kapitalbeskatning, lav realfagsrekruttering, og et boligfokus i husholdningenes sparing som svekker privat kapitaltilførsel til næringslivet. Samtidig advares det mot at energisystemet kan gå fra overskudd til underskudd rundt 2030 – en konklusjon ikke alle er enige i – at befolkningen eldes raskt, og at global uro og proteksjonisme kan ramme norsk økonomi.
McKinsey: Én prosent driver nesten all produktivitetsvekst
McKinsey bygger sin analyse på nesten 3 500 norske selskaper over åtte år, og finner at bare halvparten bidrar positivt til arbeidsproduktiviteten – mens én prosent av selskapene står for hele 40 prosent av den samlede veksten. Norge har omtrent like mange «frontløpere» som etternølere, i motsetning til USA der frontløperne er tre ganger flere.
Paradokset: Effektive selskaper som ikke vokser
Konsulentselskapet setter også fingeren på et tilsynelatende paradoksalt funn: De mest produktive norske selskapene vokser ikke. De blir mer effektive, men de blir ikke større. I tillegg reinvesterer de mindre av lønnsomheten og betaler mer i utbytte enn sammenlignbare selskaper i andre land.
Produktivitetsveksten til bedriftene i utvalget til McKinsey var kun 0,6 prosent årlig i perioden 2015-2023. Det er bedre enn Tyskland og Storbritannia, hvor vekstratene var henholdsvis 0,2 og 0 prosent. Men det er milevis under USA, der produktivitetsveksten var på hele 2,1 prosent per år i perioden 2011 til 2019. Siden den gang er det tegn på at artifisiell intelligens, fra rundt 2022 slik Chicago Federal Reserve-president Austan Goolsbee har påpekt, har ført til et ytterligere byks i amerikansk produktivitet.
Og uproduktive selskaper som ansetter for mange
Oppsiktsvekkende har halvparten av bedriftene i McKinseys utvalg negativ produktivitetsvekst i perioden. Den verste prosenten av etternølerne står for 32 prosent av utvalgets totale negative produktivitetsvekst. Ergo, produktivitetsgevinstene i avantgarden av norsk næringsliv blir nesten i sin helhet kansellert av sinkene – som i for stor grad opprettholder eller til og med øker antall ansatte selv om produktivitetsveksten er negativ.
Dette hemmer prissignalene i arbeidsmarkedet: Sammenhengen mellom produktivitetsvekst og lønnsvekst blir svak. I et perfekt marked skulle høyere produktivitet ført til høyere lønn. Men slik er det ikke. Det norske arbeidsmarkedet følger sin egen logikk.
Almlid langer ut mot tilbakevirkende skatt og norsk nepotisme
NHO foreslår syv tiltak for å styrke konkurransekraften, inkludert kutt i eierbeskatningen, styrket FoU-satsing, tettere samarbeid mellom akademia og næringsliv, forenkling i offentlig sektor, bedre tilgang på kraft, tettere tilknytning til EUs programmer (NHOs universelle løsning på alle problemer), og økt mobilisering av privat kapital.
Almlid sa i sin innledning til debatten at norsk økonomi befinner seg på et vippepunkt. At forskjellen mellom best case og worst case for norsk økonomi aldri har vært større. For å imøtegå kritikere som har beskrevet NHO-rapporten som “sytete”, understreket han at situasjonen kan reddes. Men at det fordrer erkjennelse – i både politikken og næringslivet.
I nesten uvanlig klare ordelag til han å være, så la Almlid til at hvis Norge skal lykkes så er det uaktuelt å fortsette med så uforutsigbare rammevilkår og skatteendringer med tilbakevirkende kraft, som vi har sett i denne stortingsperioden.
Undertegnede tolket det også som at Almlid kom med et stikk mot norsk nepotisme, da han antydet at det har vært for mange veier til gode jobber i Norge som ikke har krevd kompetanse. Det har gitt for svake incentiver for unge til å velge realfag – et område der NHO-rapporten retter søkelys på at situasjonen i Norge er likblek.
Er EU svaret på alt?
Og selv om Almlid litt for lett ser det synkende skipet EU som svaret på alle problemer, så vedkjente han at vi i Europa og Norge kanskje har sett for negativt på AI – som at amerikansk innovasjon har vært problemet og europeiske reguleringer har vært løsningen. At vi i Norge så vel som Europa har hatt et “attitude issue”. Almlid avsluttet derfor med en formaning til å heie mer på politikere som holder fingrene av fatet.
Dette var en velkommen kontrast til rapporten som tidvis blir for teleologisk og normativ når den tar for gitt at en mer europeisk “digital, global og grønnere fremtid” er det eneste naturlige sluttpunktet, og at spørsmålet kun er hvordan vi kommer herfra til dit.
Denne forestillingen om at vi allerede kjenner den riktige endestasjonen – og at veien dit bare er et spørsmål om politisk gjennomføring – er nettopp den typen planleggingsoptimisme Hayek advarte mot i sitt Nobel-foredrag, The Pretence of Knowledge.
McKinsey-partner Christian Therkelsen gikk egentlig enda lengre i sin samfunnskritikk enn Almlid. Han påpekte at det i dag ikke finnes den samme forståelsen eller gjennomslagskraften for strukturelle reformer som for 20–30 år siden. Ambisjonsnivået i den politiske debatten er lavere, og diskusjonene mangler den tyngden og størrelsesordenen som tidligere bidrog til omfattende strukturelle reformer.
I tillegg har ikke det norske kapitalmarkedet samme innslag som USA av aktivistinvestorer som utøver en disiplinerende innflytelse på norske selskaper. I paneldebatten ble det også pekt på behovet for høyere ambisjonsnivå, økt M&A- og internasjonal vekst, kontinuerlig effektivisering, avbyråkratisering, og tilrettelegging for at de mest produktive virksomhetene kan vokse raskere
Fra vikinger til hobbiter
Med dette urovekkende bakteppet burde Norges svekkede konkurranseevne stått høyt på agendaen når partilederne møtes til dyst i Arendal i kveld. Men vi holder ikke pusten.
Istedenfor å sette vår lit til politikerne og staten, tvinges kanskje vi nordmenn til å gå dypere i oss selv og spørre: Hvordan gikk vi fra å være vikinger med utfartstrang og ambisjoner om å legge verden for vår fot, til å bli et folkeslag av hobbiter som er mer opptatt av å pusse opp hjem og bygge hytter, enn å bygge bedrifter og skape verdier.
