Har vi tatt stupet ned i en ny finanskrise?
Det er for tidlig å si. Men etter markedsmassakren over helgen, er det et betimelig spørsmål å stille. Det er ihvertfall ikke et scenario som kan utelukkes.
Så hva har skjedd? Og hva kommer til å skje?
Jeg skrev i helgen om hvordan Federal Reserve forspilte sin mulighet til å kutte renten under forrige ukes rentemøte. Etter fredagens skuffende arbeidsmarkedsrapport – som viste at kun 114.000 nye jobber ble skapt i juli og at ledigheten økte to tideler til 4,3 prosent – sank markedsrentene som sten. En stor kløft har dermed åpnet seg mellom hva Fed sier at rentenivået bør være, og hva markedet sier at rentenivået er.
Likevel må vi nok til Japan for å identifisere episenteret for jordskjelvet som nå sender sjokkbølger gjennom de globale markedene.
En skulle i utgangspunktet ikke tro at en renteheving fra 0,1 til 0,25 prosent i Japan var nok til å utløse en global børspanikk. Men det var bare den overfladiske årsaken. Den underliggende årsaken var carry-traden i japanske yen, som plutselig gikk i revers.
Jo lengre en carry trade pågår og jo grådigere investorer profiterer på den, desto heftigere blir baksmellen til slutt.
Typisk for en carry trade er at den får et selvforsterkende momentum mens den pågår. Investorer låner i yen til lav rente. Selger yen. Kjøper dollar. Yen svekker seg. Investorer kjøper amerikanske statsobligasjoner som betaler høyere rente, eller aksjer i Nvidia, som går opp, opp, opp. Alle leggene av traden beveger seg i carry-tradernes favør.
Haken er bare at når det snur, så snur det fort. Med høy belåning i bildet blir det sånn. En tilsynelatende uskyldig renteøkning kan være nok til å sette igang et kappløp mot nødutgangen. Et klassisk Minsky moment.
Så, plutselig likviderte carry-tradere alt fra FAANG-aksjer til Bitcoin og Ethereum, solgte dollar og kjøpte yen. I løpet av den siste måneden har yenen reversert hele årets kraftige fall mot dollaren. Plutselig går alle komponentene i traden mot carry-traderne. De som er høyt giret risikerer å bli likvidert helt. Mønsteret er alltid det samme. Rulletrappen opp. Heisen ned.
Nikkei-indeksen i Tokyo fikk mandag sitt verste fall siden 1987, ned over 12 prosent. På Wall Street åpnet S&P 500 ned fire prosent og Nasdaq ned hele seks prosent. I skrivende stund har tapene blitt redusert en god del. Men det er fortsatt blodrødt. Bitcoin har bikket under $50.000. Ethereum har falt enda mer, ned rundt 20 prosent, blant annet drevet av spekulasjoner om at tradinghuset Jump Trading er tvunget til å likvidere hele sin kryptobeholdning av søksmålsrelaterte og/eller likviditetsmessige grunner.
Fake News har sirkulert om at Federal Reserve vil holde et krisemøte. Det stemmer ikke. Ihvertfall ikke ennå, og det er lite plausibelt før sentralbankenes sammenkomst i Jackson Hole i slutten av måneden.
Men markedet tar det nå for gitt, 90 prosent sjanse, for et rentekutt på 50 basispunkter neste rentemøte 18. september. Og mens det for en uke siden bare var ventet ett til to kutt på 25 punkter før nyttår, forventer markedet nå 5-6 kutt innen året er omme.
Finansprofessor Jeremy Siegel, som har vært gjennom flere markedsykler enn de fleste, kalte i et intervju på CNBC i dag for at Fed bør kutte med 75 punkter i september, og nye 75 punkter i desember, og mener sentralbanken har sakket kraftig akterut.
Som Bloomberg-kommentator Marcus Ashworth påpeker er ikke denne markedspanikken en respons på et økonomisk sjokk, men en finansiell boble som pirkes hull på. Og som makroanalytiker Alex Krüger bemerker er en finansiell krise drevet av en kaskade av overbelånte japanske spekulanter et mye bedre alternativ enn en finanskrise drevet av at den amerikanske økonomien faller ned i resesjon.
Mon det. Det kan godt hende at denne stormen blåser over innen dager eller uker. Men det kan på nåværende tidspunkt på ingen måte tas for gitt.
En lærdom vi husker fra finanskrisen i 2007-08, som manger har glemt, er at selv små dislokasjoner (i markedet for subprime boliglånsobligasjoner for eksempel) kan skape store jordskjelv, slik en sommerfugl kan skape en tsunami.
Den store finanskrisen startet heller ikke som en økonomisk krise, men med en kredittskvis i finansvesenet som skapte en økonomisk krise. Som sådan er ikke logikken i argumentene fra Ashworth og Krüger helt overbevisende. Vi er ikke trygt i havn ennå. På et sensitivt tidspunkt som dette kan dislokasjoner oppstå i de mest uventede kriker og kroker av det finansielle systemet, og kan smitte og spre seg (contatgion) gjennom de globale markedene før man aner ordet av det, og lamme realøkonomien om det blir ille nok.
Så her gjelder det å være våken på vakt både for investorer og sentralbanker.
