Under en paneldebatt i Arendalsuka tok stortingsrepresentant for Høyre, Mahmoud Farahmand, til orde for en mer ærlig diskusjon om hvilken type innvandring Norge tiltrekker seg. Og hvilke konsekvenser dette har for utdanning, integrering og velferdsstaten.
— Jeg er selv innvandrer og har bodd i Norge i 37 år. Men vi tiltrekker oss en gruppe innvandrere som dessverre ikke bidrar til å øke produktiviteten i Norge. For de høyproduktive, høyt utdannede innvandrerne, de kommer ikke hit, sier Mahmoud Farahmand.
Kritikerne vil kunne hevde at en slik retorikk risikerer å stigmatisere hele grupper. Tilhengerne kan på den andre siden mene at han løfter en ubehagelig, men nødvendig diskusjon om langsiktig bærekraft i velferdsstaten.
— De høyt utdanna og høyproduktive velger å reise til USA, Canada, Tyskland eller Storbritannia, sier han.
Han peker på at land som USA og Canada er «veldig flinke til å velge ut de hodene de vil ha». Mens Skandinavia i større grad mottar mennesker med behov for velferdsordninger.
— Jeg sier ikke at folk søker velferdssystemet, men det er sånn det blir.
Skolen som utgangspunkt
Han stiller kritisk spørsmål om det norske utdanningssystemet leverer tilstrekkelig læringsutbytte. Vi bruker mest penger på skolen, men resultatene står ikke i stil med ressursene. Farahmand trekker sammenligninger mellom norsk utdanning og sin egen skolegang i Iran.
— Når jeg ser at min datter i 5. klasse skulle lære seg gangetabellen, så må jeg si dette lærte jeg i 1. klasse i Iran, sier han.
Samtidig understreker han at ressursene kan brukes mer målrettet.
— Jeg tror det finnes mye forskning her som vi ikke har behov for.
Integrering og arbeid
Et sentralt poeng fra Farahmand er det han kaller en «vedvarende utfordring» med innvandreres deltakelse i arbeidslivet.
Han viser til forskning som antyder at det kan ta tre til fire generasjoner før sysselsettingsnivået blant innvandrere nærmer seg det norske gjennomsnittet. Et tydelig tegn på at integreringen ikke fungerer godt nok i dag.
Han mener også Norge har de beste ordningene for å få flest mulig barn.
— Vi har billig barnehage, gratis helsetjeneste og gratis skole. Men selv de med barn som er høyt kompetente, velger å ikke komme til Norge.
Han tilføyer:
— Da er det noe med landet vårt, skattesystemet og intensivordningene våre som vi må endre på. Fordi dessverre er det sånn at vi konkurrerer i internasjonal verden.
