Når historien om Kongsberg Gruppens moderne transformasjon skal skrives, vil én beslutning stå som milepæl: utskillingen av Kongsberg Maritime. Det er lett å lese beslutningen som et desperat forsøk på å dempe markedets uro etter det kraftige kursfallet i oktober. Men det ville være å misforstå hele bildet. Dette er ikke panikk. Dette er strategi – og faktisk et av de mest presise strategiske trekkene vi har sett fra norsk industri på mange år.
Kongsberg Gruppen har i årevis vært et konglomerat med to distinkte ben: forsvar og maritim teknologi. Begge verdensledende – men med vidt forskjellige sykluser, kundetyper og kapitalbehov. Det er som å drive en våpenprodusent og et grønt teknologiselskap i samme hus.
Når Håøy nå velger å skille dem, gjør han det ikke fordi konsernet er svakt – men fordi det er for sterkt og for komplekst til at markedet klarer å verdsette det rettferdig. Resultatet er en klassisk “conglomerate discount”: aksjemarkedet gir rabatt fordi virksomheten er for sammensatt.
Ved å dele konsernet, skaper Håøy to rene fortellinger som investorer forstår:
Kongsberg Defence & Aerospace, et rendyrket sikkerhetsteknologiselskap i verdensklasse.
Kongsberg Maritime, et selvstendig maritimt teknologiselskap i en ny æra for grønn skipsfart og nasjonal industri.
Dette er ikke bare en splittelse. Det er en frigjøring.
Et maritimt moment i ferd med å eksplodere
Regjeringens ferske kunngjøring om bygging av inntil 28 standardiserte fartøy for Sjøforsvaret er ikke bare et innkjøpsprosjekt – det er en nasjonal industristrategi. Kongsberg Maritime ligger midt i smørøyet.
Ved å stå som et fritt selskap, kan Kongsberg Maritime rendyrke sin rolle som teknologileverandør til både sivile og militære maritime prosjekter.
Utskillelsen gjør at kapitalen, ledelsen og innovasjonskraften rettes direkte inn mot denne bølgen av nybygg, standardisering og grønn teknologi – i stedet for å måtte konkurrere om konsernkapital med missilsystemer og overvåkningsteknologi.
I praksis betyr det at Håøy legger til rette for at maritim sektor får sitt eget vekstfundament akkurat idet markedet åpner seg. Timingen er presis. Den er ikke tilfeldig. Den er kalkulert.
Finansmarkedet misliker uklare historier. Kongsberg har lenge vært en krevende aksje å analysere: store, komplekse kontrakter; ulike marginprofiler; forskjellige kapitalbindinger.
Med utskillingen skaper Håøy transparens – en klar investeringshistorie for hver del.
Forsvarsbenet kan prises som en ren NATO-eksponert sikkerhetsaktør.
Maritim-delen kan prises etter multipler for grønn teknologi og skipsautomasjon.
To enklere historier. To klarere verdidrivere. Det øker sannsynligheten for høyere samlet børsverdi – og potensielt høyere interesse fra både norske og internasjonale investorer.
Strategisk uavhengighet = industriell styrke
Kongsberg Maritime vil fortsatt være strategisk viktig for Norge, men som eget børsnotert selskap får det industriell handlefrihet. Det kan inngå partnerskap, hente kapital, eller ekspandere internasjonalt uten å måtte filtrere alt gjennom forsvarslogikken.
For staten – som medeier – betyr det at Norge får to kraftsentre:
Ett for forsvar og sikkerhetspolitisk teknologi.
Ett for maritim og grønn industriell fornyelse.
Det er sjeldent man kan si det, men her har vi faktisk et tilfelle der industripolitikk og aksjonærverdier peker i samme retning.
Genistreken ligger i timingen
Det er dette mange overser. Håøy gjør ikke dette i etterkant av svakhet, men i forkant av styrke. Forsvarsmarkedet er brennhett, og det maritime står foran et oppsving med grønnflåte, nasjonale byggingsprogrammer og global digitalisering.
Ved å splitte nå – før toppen i maritim etterspørsel – sikrer han at Kongsberg Maritime får stå i sentrum for neste vekstbølge, ikke i skyggen av forsvarskontraktene.
Håøy viser dermed en forståelse for kapitalmarkedets psykologi og industriens timing. Han gjør det de beste konsernlederne gjør: han flytter brikkene før markedet forstår hvorfor det var lurt.
Geir Håøy blir ofte omtalt som en nøktern og lavmælt leder. Men det er nettopp i slike ledere de mest strategiske bevegelsene skjer. Ved å dele Kongsberg i to, forvandler han konsernet fra et tungrodd konglomerat til to rendyrkede vekstmaskiner, hver med sitt eget strategiske kompass.
Dette er ikke bare en utskillelse – det er en industripolitisk og kapitalmarkedsmessig genistrek. Når støvet legger seg, vil investorene trolig se det samme som jeg ser nå: Håøy har ikke splittet Kongsberg.
Han har multiplisert det.
