Federal Reserve burde kuttet renten denne uken. Da kunne Jerome Powell opprettholdt illusjonen om at sentralbanken er i førersetet. At markedet er hans tjener, ikke hans mester. Den muligheten benyttet han seg ikke av. Istedet kom markedet ham i forkjøpet. Powell ble stående igjen på perrongen. Uten kredibilitet. En årelang balanseakt har nådd sin ende. Som så mange sentralbanksjefer før ham, falt også J-Pow ned fra linen til slutt.
Fed vil ha deg til å tro at sentralbanken styrer rentesettingen, og at markedet følger etter. I realiteten er det motsatt. Markedet bestemmer rentene, Fed dilter etter. Nærmere bestemt, Feds styringsrente følger etter renten på den amerikanske toåringen. Ikke vice versa.
Den siste uken har renten på toårs amerikanske statsobligasjoner falt med et halvt prosentpoeng, til under 3,9 prosent fra 4,4 prosent. Fra å tracke Feds effektive rente ganske tett, har toårsrenten nå løsrevet seg helt fra sentralbankens styring. Markedet har kuttet renten for Fed. Til og med tremånedersrenten på 5,17 prosent, har falt under intervallet for Feds styringsrente på 5,25-5,50 prosent.
I lengre tid har rentekurven vært invertert. Altså de korte rentene har vært høyere enn de lange. Nå er kurven i ferd med å bli disinvertere, eller utflates. Toårsrenten som lenge har vært høyere enn tiårsrenten, er nå under ti basispunkter fra å gå under den. Dette regnes ofte som et sikkert tegn på begynnelsen på en resesjon.
Alle øyne på Jackson Hole
Powell signaliserte på onsdagens pressekonferanse at Fed kommer til å kutte med 25 basispunkter på neste rentemøte i september, men nå kan han bli nødt til å doble den dosen til 50 punkter.
Før den tid kommer sentralbankenes årlige sensommer-symposium i Jackson Hole, Wyoming, i slutten av august, arrangert av Federal Reserve Bank of Kansas City. Det er stedet der Jay Powell kommer til å annonsere sin pivot i pengepolitikken. Det har markedet nå tvunget ham til.
Powell vil naturligvis prøve å fremstille det som han er i kontroll, men vil ha en umulig jobb med å sminke over at Fed nok en gang har havnet behind the curve.
Den prominente obligasjonsforvalteren Jeff Gundlach sa så sent som etter pressekonferanse på onsdag at han trodde arbeidsledigheten måtte opp i 4,3-4,5 prosent for at Fed skulle kutte med et halvt prosentpoeng. Spol frem to dager og vipps så var man allerede der, med en sprett i ledighetsraten fra 4,1 til 4,3 prosent på en måned.
Om man legger Sahms lov til grunn, så er den amerikanske økonomien allerede i en resesjon, etter at det glidende tremånederssnittet for ledigheten er over 0,5 prosentpoeng over siste tolvmåneders bunn.
Planøkonomiens forbannelse
Triggeren for den siste ukens dislokasjon i markedene kan godt ha vært avviklingen av carry-traden i japanske yen. Investorer har lånt billig i yen og kjøpt valuta og verdipapirer med høyere avkastning i USA og andre steder. Dette har vært medvirkende til å sende yenen til rekordlave nivåer. Investorer har profitert grovt i begge ender av traden. Men det satt Bank of Japans uventede renteøkning kjepper i hjulene for denne uken. Yenen fikk en kraftig rekyl, som fikk en kaskade av konsekvenser for finansmarkedene globalt.
Faktum dog, er at Powells plan uansett var dømt til å kollapse i møte med virkeligheten før eller senere, slik er alle sentralbankers skjebne.
I dag ler vi av Sovjetunionens planøkonomi, som skulle lede til sosialistisk Utopia, men endte med Gulag, industridød og hungersnød. Det er lett å glemme at fremtredende økonomer, til og med i Vesten, faktisk trodde at sentralplanlegning ville resultere i mer effektiv ressursallokering enn det sløsefulle markedet – (forøvrig glitrende skildret i Francis Spuffords roman Red Plenty). I de relative glansdagene under Khrustsjov og Bresjnev hadde ikke proposisjonen nødvendigvis formodningen helt i mot seg – selv om det senere skulle vise seg at overallokering av ressurser til enkelte sektorer gav et misvisende bilde av Sovjetøkonomiens styrke. En av planøkonomiens store intellektuelle arkitekter, Leonid Kantorovitsj, vant til og med Nobelprisen i økonomi i 1975. Ironisk nok mellom frimarkedsguruene Friedrich Hayek og Milton Friedman.
Pengepolitisk hovmod står for fall
Likevel, til tross for det Sovjetiske planøkonomiske prosjektets komplette kollaps, sitter en hel finansverden i dag klistret til skjermen for å høre de siste spådommene fra sentralbankenes vise menn. Vår tids Gosplan. Og ikke bare Fed-sjefens profetier, men en hel bøtteballet av regionale Fed-presidenter som har fått en finansiell kjendisfaktor de aldri var ment å ha, og aldri skulle hatt. Enhver marginal liten endring i en tale fra den forrige, kan være nok til å sende sjokkbølger gjennom markedene.
I all seriøsitet sitter investorer og ellers oppegående mennesker og tolker Federal Reserves seneste dot plots og økonomiske spådommer som alltid slår feil, som tenåringsjenter med tarotkort. Er det dette som er kapitalisme? Måten moderne sentralbanker fører pengepolitikk har blitt et absurd, pseudo-vitenskapelig spetakkel blottet for troverdighet.
Før Jerome Powell stiller seg på talerstolen i Jackson Hole, burde han dykke ned i arkivet og gjenlese Hayeks Nobeltale, “The Pretence of Knowledge”. En betimelig advarsel og formaning til ydmykhet for sentralplanleggere, som Powell har blitt en av. Husk at dere er ikke så smarte som dere tror. Husk at økonomien er mer kompleks enn modellene deres legger til grunn. Vit at dere vil feile.
Det ironiske er at Jerome Powell jo egentlig er en fornuftig type. Ikke engang er han fagøkonom av utdannelse. Men jurist. Han er bare fanget i et håpløst pseudointellektuelt rammeverk. Det første han burde gjøre, er å benytte talen i Jackson Hole til å annonsere at Fed dropper alt av forward guidance, dot plots og økonomiske spådommer. Slik blant andre den legendariske investoren Stanley Druckenmiller har foreslått.
Men det er neppe det han kommer til å gjøre. I ett år nå, uten renteendringer hverken opp eller ned, brukbar økonomisk vekst og fest finansmarkedene, har Fed-sjefen fått hvile på laurbærene. Markedet har langt på vei glemt den siste politikk-tabben etter pandemien. Men nå går Powell inn i mer krevende terreng. Han må velge om han vil beholde det lille han har igjen av troverdighet, eller om han vil beholde den tungrodde pengepolitiske arkitekturen som sikrer at Fed alltid er på etterskudd.
