Michael Saylor jobbet seg nesten i hjel – og tapte. Men da han satset på Bitcoin, snudde alt. Bitcoin er den nye målestokken – for startups, investorer og hele det finansielle systemet. Har du en strategi? Eller er du også fanget i rød dronning-effekten?
I et nylig intervju med Jordan Peterson, kommer Strategy-grunnlegger Michael Saylor med tankevekkende bekjennelser om frustrasjonene som ledet ham til å adoptere en Bitcoin-strategi.
På den ene siden var det forretningsmannen Michael Saylor, som jobbet og slet i utallige timer hver uke, reiste verden rundt, og ansatte de smarteste hodene i klassen. Men som likevel ikke klarte å vokse MicroStrategys business intelligence-virksomhet med mer enn noen fattige prosentpoeng per år. Uansett hva han gjorde, kom han til kort mot Microsoft. Som den røde dronningen sier til Alice: Saylor løp så fort han kunne, bare for å bli stående på stedet hvil.
På den andre siden var det privatinvestoren Michael Saylor. Som i 2010–11 satte seg ned og skrev boken The Mobile Wave. Der argumenterte han for at mobile og digitale teknologier skaper globale monopolmarkeder med kategorivinnere som gjennom nettverkseffekter, skala og dematerialisering dominerer hele bransjer. Med denne innsikten investerte Saylor i selskaper som Apple, Amazon, Google og Facebook – og tjente mer som passiv investor i disse aksjene enn på å være aktiv eier i MicroStrategy.
Dr. Saylor og Mr. Michael: Slit vs. strategi
Frem til 2020 hadde Saylor vært skeptisk til Bitcoin. Men under pandemien innså han at kryptovalutaen ville bli for penger, som Google var for søk, Facebook for sosiale nettverk, Amazon for netthandel og Apple for mobiltelefoni: Et naturlig monopol.
Som for mange i de privilegerte klasser var 2020 det beste året i manns minne for Saylor. Men det var noe som skurret med at formuen doblet seg, samtidig som verdensøkonomien stengte ned. Var velstandsøkningen som verdipapirprisene viste ekte?
Kort fortalt. Saylor la skepsisen til side og så lyset i Bitcoin. Siden Saylor gjorde sine første kjøp, har MicroStrategy – senere omdøpt til Strategy – slått alle de andre aksjene i S&P 500-indeksen med en avkastning på over 3 000 %. Dobbelt så mye som Nvidia.
Saylor har dermed klart det de aller fleste ikke har klart: Å slå Bitcoin. Siden Strategys første kjøp har kryptovalutaen tidoblet seg – fra cirka $11 650 til omkring $110 000.
Bitcoin som avkastningskrav – for startups og porteføljer
Det er her mitt poeng kommer inn: Bitcoin bør være målestokken – ikke bare for finansielle porteføljer, men også for oppstartsbedrifter.
Det holder ikke å slå statsobligasjonsrenten pluss et risikopåslag. Ikke å nå break-even innen fem år. Ikke å overbevise venturekapital med hockey stick-grafer og en white paper.
Det handler ikke lenger om å kjøpe for en krone, og selge for to. Hvis startupen din ikke slår Bitcoin i avkastning, burde du rett og slett latt være å starte den.
Fra å skape verdi – til å konstruere problemer
Tidligere ble selskaper til som følge av ekte oppfinnelser. Ikke sjelden ved at en stereotypisk Reodor Felgen-gründer løste et konkret problem gjennom uakademisk prøving og feiling, og endte opp med et produkt som frigjorde tid og ressurser.
I dag er de lavthengende fruktene plukket. De fleste startups lanseres ikke for å gi folk en løsning, men for å konstruere et problem. Ikke for å frigjøre tid, men for å stjele mest mulig av folks våkne timer. «Eyeballs» er valutaen, ikke verdi. Du er ikke kunden, du er blitt produktet. Gründerskap har blitt et spill for å blåse opp finansielle verdier, for så å realisere sin exit-strategi.
Palantir-gründer Alex Karp har skrevet en ode til vestlig kapitalisme som går mot strømmen og tar et oppgjør med status quo i Silicon Valley. I The Technological Republic bebreider han at vi har fått et innovasjonssystem som verdsetter aktivitet for aktivitetens skyld. Karp kommer med subtile stikk til teknologioptimister som Marc Andreessen og hans «It’s time to build»-agenda. «Bygg, bygg, rydd vei!», sier Andreessen som profeten Jesaja. Men som Karp kontrer, har Silicon Valley blitt så opphengt i å bygge for byggings skyld, at ingen lenger spør hva som bygges eller hvorfor vi bygger. Hyperaktivitet har fortrengt mening.
Malinvestering og inflasjonsøkonomi
I en økonomi med kronisk inflasjon vil det alltid oppstå for mange startups. Aktivitet i seg selv belønnes, så lenge den holder tritt med pengemengdeveksten. Og så lenge kapitalen taper seg i verdi, virker det rasjonelt å kaste seg inn i hvilket som helst prosjekt.
Bitcoin rokker ved dette. Når du har et reelt alternativ til fiat, som gir ti ganger avkastning over fem år, blir kravet til hva som er verdt å bygge mye strengere. Man må faktisk skape noe som slår Bitcoin. Det rydder opp. Det tvinger frem klarhet.
Spetalen, aksjer og paradigmeskifter
Den samme logikken gjelder også kapitalforvaltning: Hvis du ikke slår Bitcoin, hvordan rettferdiggjør du å ta betalt 2% og 20%?
Joda, for all del. Bitcoin har høy volatilitet. Hvis du forvalter en finansiell portefølje vil du ikke nødvendigvis maksimere avkastning, men den risikovektede avkastningen. Med andre ord, da vil du ha mer global aksjeindeks og mindre Bitcoin.
Likefullt, etter 16 år med historiske data og økende institusjonell aksept, tyder både empiri og moderne porteføljeteori på at de fleste investorer burde ha en større bitcoinandel enn de føler seg komfortable med.
Sånn sett er det klare likhetstrekk mellom hvordan investorer ser på Bitcoin i dag, og hvordan de så på aksjer i første halvdel av det 20. århundre og til godt ut på 1980-tallet. «Gentlemen prefer bonds», ble det sagt på den tiden. Aksjer ble ansett som noe for risikoperverse spekulanter.
I dag tar vi 60/40-porteføljen med overvekt av aksjer over obligasjoner for gitt. Til og med 100% aksjeandel har blitt helt normalisert. Men det er viktig å huske at det ikke alltid har vært sånn.
Vi skal ikke lenger tilbake enn 2009, da Øystein Stray Spetalen kalte Oljefondets økning av aksjeandelen fra 40 til 60 % i 2007: «Den største finansielle katastrofen noensinne i Norge.» Spetalen har ofte vært profetisk. Men i dette tilfellet må vi i ettertid kunne si at Spetalen tok feil, og Staten tok rett.
Min spådom er at vi vil se en tilsvarende normalisering av høyere porteføljeandel for Bitcoin, som vi har sett for aksjer. Det tar bare tid. For det er mange intellektuelle kameler som må svelges på veien.
Bitcoin snur finans på hodet
Bitcoin snur det finansielle systemet på hodet. Hele det intellektuelle rammeverket i akademisk finans er bygget på forutsetningen om at det finnes en risikofri rente; i praksis uttrykt av renten på statsobligasjoner. Dette gjelder ikke lenger. Statsrenten er ikke synonym med risikofri rente. Det finnes ingen rente som er risikofri. Og slettes ikke renten på statens gjeld.
For boomer-generasjonen representerte statsobligasjoner kanskje sikkerhet. For oss millennials representerer statsobligasjoner det radioaktive avfallet etter boomernes finansielle skjødesløshet.
Låne penger til skakkjørte velferdsstater som kjører strake veien mot stupet, for tre-fire prosent rente, tilbakebetalt i en valuta som debaseres for hvert år som går? Nei takk.
Da representerer Bitcoin en mer troverdig form for finansiell sikkerhet. Ikke bare som en intellektuell korreksjon, men som moralsk imperativ.
Enten slår du Bitcoin – eller så bør du la være
Bitcoin stiller et brutalt, men rettferdig spørsmål: Slår du meg? Hvis ikke, var det ikke verdt det. Ikke startupen. Ikke porteføljen. Ikke strevet. Du har lagt ned innsats. Men du kan ikke banke i bordet med proof of work.
Bitcoin er det nye avkastningskravet.
