Å låne penger til staten er som å gi bort kjøpekraft i bytte mot skattekrav. Rentene er lave, inflasjonen spiser opp hovedstolen – og staten scorer dobbelt: først på pengeverditapet, deretter på skatten av dine illusoriske renteinntekter.
I del 1 beskrev jeg at Norge sammen med de fleste vestlige land forlot gullstandarden der våre penger var knyttet til gull i 1914. Dette ble gjort fordi Staten ville bruke mer penger enn den hadde, og siden den gang har papirpengene tapt 99,8 prosent av sin verdi målt i gull.
Dette kalles inflasjon etter «inflare/inflate», som rett og slett betyr å blåse opp pengemengden. Penger blir selvsagt ikke mer verdt ved at man øker antallet av dem, men kjøpekraften på hver enkelt pengeenhet vil falle. Det folk er vant til å kalle «prisstigning» er for en stor del denne utvanningseffekten.
I del 2 viste vi at veksten i pengemengden blåser opp prisene på investeringsaktiva på en slik måte at det ser ut som investoren har en gevinst, mens man kanskje ikke i det hele tatt har økt investorens reelle kjøpekraft målt mot en fast(ere) verdi, som f.eks. gull. En nominell gevinst, men ingen reell gevinst. Ved realisering av den tilsynelatende (nominelle) gevinsten må man betale skatt, som ytterligere forringer den reelle avkastningen. Investoren kan dermed ende opp med å ha tapt kjøpekraft, men likevel bli beskattet.
Dette er en (+) artikkel.
På Investornytt kan du orientere deg og få innsikt i alle markeder.
